Denne har jeg ventet en stund på å prøve. Jeg så den i hyllen på polet på en sykkeltur, men siden turen ikke var over, ventet jeg med å kjøpe den. Etterpå har jeg sett at den har fått gode anmeldelser, og etterhvert kjøpte jeg til og med en flaske, men av ymse grunner har den stått i kjøleskapet i godt over to uker nå. Nå har jeg dog omsider åpnet den og helt den over i et glass. Etter å ha ventet litt mer for å ta det besnærende og profesjonelle fotografiet, er det på tide å smake.

Den er kanskje litt kald, men duften avslører litt sånn myk og smuldrete lakris, samt noen svisker, og sjokoladedekket toffee. Skum har jeg ikke sett noe til, men fargen lover godt på en mørk høstkveld.

Det første som slår meg er at alkoholsmaken er litt for fremtredende. Det var vel kanskje ikke annet å forvente med 10,4%, men jeg har vitterlig smakt øl med høyere alkoholprosent uten å kjenne antydning til alkoholsmak. Lakrisen kommer sterkt tilbake, og er relativt kraftig bitter. Den minner meg egentlig litt om det pulveret som er i midten på sånne lakrisstenger av og til, men uten sødmen.

Jeg merker at denne ikke bør drikkes rett ut av kjøleskapet, for smaken har endret seg litt etterhvert som den har fått lov til å bli noe varmere. Den har mer utvikling, og går nå gjennom mer vanlige stadier for stout: Lakris, kaffe, sjokolade, noe sviske eller rosin, samt litt toffee.

Vurdering: Dette er en vellaget stout – en stout etter reglene, kan man kanskje si – som absolutt kan anbefales, men den mangler samtidig (og kanskje nettopp derfor) særpreg.

Lervig Aktiebryggeri ble startet som en reaksjon på at Ringnes kjøpte og la ned Tou Bryggeri. Hvorvidt det var et lokalt engasjement for øl både som kultur og som nytelsesmiddel som gjorde utslaget, eller om det rett og slett er såpass banalt som Lervig selv hevder på egne sider (en kom­bi­na­sjon av fag­foreningen ved bryg­geriet og noen ute­steder i nærheten) vites ikke, men resultatet er like fullt verdt å teste ut.

Dette er en pale ale, men alt ved det får meg til å tenke pils! Nå er ikke avstanden enorm, men det slo meg likevel, og det sier kanskje noe. Aromaen er – unnskyld uttrykket – spennende. Den har noe rått ved seg, som minner om å tygge på humlepellets. Skummet er svakt, men til stede, og fargen er… kanskje litt mørkere enn hvilkensomhelstpils, men ikke mye. Det er faen meg til og med noe med måten boblene stiger opp på som minner meg om pils. Er det kanskje glasset som gjør det?

Smaken bringer den rå humlesmaken videre, og det er absolutt ikke negativt. Det motvirker nemlig synsinntrykket, som mest leder tankene mot den til tider vasne og oversøte kornsmaken man finner i mange pils. Likevel er det noe ved denne smaken som ikke sitter helt. Det smaker som den plasten man ofte finner i sånne billige plastbokser fra Clas Ohlson. Smaksutviklingen er grei, fra en fyldig og fruktig ølsmak med humlebitterheten midt inni et sted, til en mer ren bitterhet som ikke blir overveldende på noe som helst tidspunkt. På et eller annet tidspunkt skjer det også noe som gjør at jeg lurer på om jeg har fått vademecum i munnen, men det trenger jo ikke å være negativt; jeg føler meg nesten litt forfrisket.

Vurdering: Dette er et ganske så drikkbart øl, som kan være et godt alternativ til en IPA når man ønsker seg noe bittert som likevel ikke skal slå deg i bakken.

De unge fremadstormende mannebeina i Bønes Brygghus har fremdeles langt igjen før de kan kalles profesjonelle, men til tross for et ujevnt resultat så langt, så er de også veldig gode når de først er gode. Hadde jeg ikke allerede stemt, skulle jeg i dag ha stemt på Bønes Brygghus – for president!

Jeg har smakt både gode og dårlige flasker av denne witen, fra det fullstendig smakløse til helt ok, men denne gangen traff de spikeren på hodet. Det er fullt mulig at dette ølet har godt av å modnes på store flasker, siden de to gode jeg har smakt har vært fra store flasker. Denne, på 0,75, er så langt den største jeg har smakt, men vi vet jo også at det står en 5,0-liters flaske og godgjør seg, så da gleder vi oss.

Beskrivelsen inkluderer for anledningen betraktningene til gjestesmaker Jostein.

Duften avslører en paradoksalt fruktig banan med noe hint av gammelt eple. Fargen er uklar gul, og skummet er konstant tilstedeværende, men ikke tykt.

Smaken er, i motsetning til mange av de andre flaskene med witen, intens. Den slår inn med både banan og en umiskjennelig bitterhet. Den utvikler seg ikke noe særlig, men blir sittende i munnen ganske lenge – selv om dette i all hovedsak gjelder bitterheten.

Vurdering: Alt i alt et godt første forsøk på et hjemmebrygg, men det kan med fordel jobbes med å få en mer konsistent smak på tvers av forskjellige flasker.

Når et øl kalles hesjeøl, forventer man et brygg som kunne forfriske en litt røslig kar som med lett solbrente kinn ser djervt opp mot en tom himmel. Bak ham skimtes en frodig åker og flere arbeidere som alle blander sitt blod med jorden, vel vitende om at alt er til god nytte. Man kunne si at det er et propagandabilde som har blitt brukt med like stort hell av både kapitalister, sosialister og fascister, men det ville implisert at det er noen reell forskjell mellom disse. Like fullt, dette ølet tillater en å gripes av noe som må være analogt til ostalgie.

Minner om te på både farge og gjennomsiktighet; halvmørk, gyllen med litt tåke. Lite skum. Lukten er frisk, syrlig og floral med et hint av røyk og sitrus.

Smaken er kraftig, med mye røyk og en munnfølelse av tørr lakris. Sødmen og syrligheten leder tankene hen mot smaker fra Slogen, og man får igjen lyst til å finne nærmeste ansamling tørket høy for å smake en liten bit.

Vurdering: Ølet innfrir absolutt forventningene, og man forfriskes selv uten å ha vært utsatt for en spesielt strabasiøs dag. Et godt og rent øl som anbefales.

Slogen er en serie med øl fra Troll­bryggeriet som man foreløpig stort sett bare får tak i lokalt på Sunnmøre. Det er ikke verdt det å ta turen dit ens ærend for å smake ølet (og brown alen deres er det ikke noe poeng å kjøpe selv om den er tilgjengelig), men det kan være verdt å be din lokale kjøpmann forsøke å skaffe til veie noen flasker.

Det lukter søtlig floralt, med en tone som kan minne litt om sånne såper som folk har liggende på toalettet tilsynelatende uten å noensinne ha brukt dem til noe. Fargen er mørk og kobberaktig, og skummet varte sånn middels lenge.

På smak kan disse variere litt, men det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, tross hva diverse øl- og whiskyprodusenter har innbilt seg. Variasjonen er aldri så stor at man blir skuffet, men for meg virker det i det minste som om jeg har hatt noen flasker Slogen som det rett og slett var for mye sukker i.

Noen smaker er dog mer konsekvent til stede enn andre. En av disse er noe som får meg til å tenke på tørket høy uten at jeg skal si med sikkerhet at det er smaken av tørket høy (det er vel på tide å bli drøvtygger). Ølet har ellers en fremtredende, om enn ikke kraftig, humlebitterhet som, i heldige øyeblikk, balanserer sødmen.

Vurdering: Verdt å kjøpe med en liten beholdning hvis man er i nærheten av en butikk som selger det, men man kan også være uheldig og få et brygg under gjennomsnittet for dette bryggeriet.