Brew Dog fortsetter sitt kommersialiserte korstog mot det kommersielle, men de gjør det i det minste med stil: Imperial russian stout med sjokolade og kaffe, ifølge fabelen på flasken brygget til den russiske tsarfamilien for 250 år siden.

Jeg har tidligere nevnt at et øl er sortere enn sort, men jeg trekker det tilbake: Dette er sortere enn sort. Det er så svart at man ikke engang kan se gjennom den tynneste strålen når man forsøker å helle det over i glasset. I glasset er det knapt nok mulig å se gjennom den tynne skumranden, langt mindre selve brygget.

Duften avslører overraskende lite. Man merker alle de tonene man ville forvente av et mørkt øl, men heldigvis for et brygg brygget på kaffe, er det ikke snakk om de klassiske våte sneipene.

Når man prøver å ta en liten slurk virker det som om ølet er viskuøst på grensen til sirup: Man får alltid mer enn man prøver på. Likevel er det ikke overveldende på noe som helst vis. Det er ingen påfallende alkoholsmak, til tross for de 10% ølet holder, og man overfalles ikke av en kort sekvens skarpe smaker. Istedenfor får man et kjapt innslag av noe litt treaktig som så går over i en behagelig, svært langvarig og sjeldent kompleks ettersmak. Dette er strengt tatt oppe på Dark Horizon 2. ed.-nivå, og det sier ikke lite. Her er det kaffe, lakris, trevirke, toffee, melk, svisker, dadler og alt godt. Disse klassiske stout-smakene balanseres godt både mot hverandre, og mot andre smaker, som minner om kanel, muskat og kardemomme.

Vurdering: Anbefales definitvt.

Blåbær… stout! Fascinert!

Rimelig svarte saker, lite skum. Svak på duft, men noe kalk-aktig er på gang her, kalk og noe kjølig. Det er også en litt ubestemmelig emmen duft her, men det kan være fra glasset. Ikke så mye annet.

Smaken er litt treg av seg. Til å begynne med kjenner man mest bare at man har noe i munnen som har ganske mye kullsyre, men etterhvert kommer det en slags smøraktig toffee med mørk, smuldrete sjokolade eller kakaopulver, som til slutt glir over i en ganske langvarig, bitter lakris og kald kaffe på grensen til den der sneipesmaken (den unngår dog Costa Rica-syndromet).

Blåbærene er det imidlertid mer vanskelig å spore opp. I høyden bidrar de kanskje med litt sødme og syrlighet, men det er ikke så mye som sier at det er blåbær heller enn hva som helst annet. Det kan være at man har gått for såkalt balanse, men når man først lover blåbærstout, burde man strengt tatt gå litt hardere ut.

Vurdering: Greit nok.

Det eneste jeg klarer å tenke på når jeg ser den i glasset er julebrus, eller kanskje saft. Hihi, jeg føler meg ung igjen!

Det lukter godteri, syrlig godteri. Selvfølgelig med kirsebærsmak, men ikke med så mye annet. Glasset var kanskje ikke helt rent, men det er fullstendig skumfritt.

Smaken er ganske syrlig, litt i retning av en lambic, men uten at det minner om magesyre. Det er den rene typen syrlighet som ligger tett opp mot sitron. Får tungen til å krølle seg litt. Jeg tenkte i utgangspunktet at dette kom til å være en sånn øl som man helst skulle dele for å ikke bli lei av en eller annen overveldende smak, men akkurat nå føles det ikke slik. Den virker faktisk riktig så forfriskende, og jeg kunne kanskje til og med tenke meg en flaske til?! Det er ganske spesielt for øl av denne typen.

Vurdering: Et godt øl, faktisk ganske mye bedre balansert enn mange andre som bruker spesielle ingredienser. Det kan være fordi de bruker moreller (jeg antar det er det de mener) fremfor kirsebær, og dermed får litt bedre balanse enn mange andre krieks. Løp & kjøp!

Nøgne Ø har laget øl med noen fra et annet land. Whodathunkit?

Ser mørkt ut, men så er det også mørkt ute. Fint skum, lukter… kaldt. Lakris, sviske, honning, jord.

Smaker… malt. Ganske mye malt og veldig mye sødme. For mye. Ellers: Lakris, ganske nøyaktig som heksehyl eller hva de nå heter, de der lakrisstengene med pulver i midten. Et snev av (ubrukt) bleie. Kjedelig og alt for søtt.

Vurdering: Når man ikke har flere gode idéer reiser man heller rundt i verden og later som om man dermed gjør noe nytt.