Et nytt hjemmebrygg, sier du?! En IPA? En rugIPA?

Uklar, mørkere enn jeg hadde forventet, nesten brun. Fint skum.

Når jeg åpner flasken lukter det… ingenting! Rommet fylles ikke umiddelbart av liflige dufter. Når jeg stikker nesen ned i glasset, kommer det noe litt sånn mellom tyggis og plast, med noe brent som ligger og vaker.

En slurk gir ganske mye kullsyre, litt syrlighet og en del bitterhet. Bitterheten er ikke så sterk som man kanskje skulle tro med nesten 100 IBU, men det kommer samtidig ikke spesielt mye sødme som balanserer den. Totalt sett er det egentlig ikke så mye smak her og ølet føles litt vandig. Det minner faktisk mest om noen Haandbryggeriet Nisse[far/mor] som jeg drakk nylig fordi de hadde gått ut på dato.

Vurdering: Det er mulig at det er litt tidlig, at ølet trenger litt mer modning, men dette lover uansett ikke godt.

Nok et øl fra underdogene som vi elsker å hate: Bønes Brygghus! Denne gangen er det Tom som har laget ØL, men har han lykkes?

Det skulle være en amber, og det er det òg! Delikat og mildt ugjennomsiktig farge. Det man ser på bildet er riktignok litt nedi glasset – begynnelsen ble inntatt til en slags hjemmelaget curry som muligens preger smaksbildet noe fremdeles – men skummengden er ganske lik som den var fra begynnelsen av. Ganske lite, altså.

Duften er rimelig svak, men minner litt om en slags smørtoffee med noe frisk sitrus i. På tungen er den fløyelsmyk og… profesjonell. Brygget fyller munnhulen og legger seg som et koselig teppe rundt tungen. En rund, varm smak av toffee som holdes i tømmene av en syrlig friskhet som gjør akkurat nok ut av seg. Dette er kanskje den mest balanserte kullsyren i et BB-brygg noensinne: Den kompletterer kosefølelsen ved å ikke være for aggressiv samtidig som den antageligvis bidrar til den syrlige friskheten.

Vurdering: Det kan ikke egentlig anbefales til curry, da det druknet litt, men det er ellers et veldig godt og anvendelig øl som kan passe ypperlig til sommeren.

Naturally flavored ale. Slik står det skrevet, og slik skal det være. The most imaginative beers are our crusade. Slik har de sagt det, og da de sa det, puttet de likesågodt honning, rosiner, og rosmarin i ølet. Det står også we believe we are all in this together, men det får smakingen avgjøre:

Ølet er svart som det svarteste helvete, og skummet holder seg fint på toppen. Aromaen er ikke så spesiell som man skulle tro eller frykte, og legger seg fint et sted mellom helt vanlig mørkt øl og en form for juleøl: Her er det svisker, lakris, brunt sukker, melk og toffee. Et sted på veien sniker det seg inn et mikroskopisk innslag av krydder som jeg antar er rosmarinen, men det minner ikke så veldig mye om rosmarin likevel.

Smaken begynner rimelig avmålt og ubestemmelig i et slags melkelandskap, men slår etter bare et kort øyeblikk til med brunt/brent sukker og toffee og et hint av blåbær og sprit på slutten. Melken ligger ved siden av hele tiden og kjæler med tungen på en måte som bringer frem Tvileren Thomas, altså som en ikke uten videre positiv bismak. Rosmarinen er mye klarere her, men spiller fremdeles bare en birolle i det overordnede bildet. Rosinene konverteres antageligvis til sviskesmak i et øl, og honningen gjør ikke stort mer utav seg enn at det er søtt samtidig som man merker at det ikke er sukker de har hatt i.

Vurdering: Det er ikke et øl man kan drikke mye av, både fordi det er 10% og fordi det er rimelig smakssterkt, samt at det blir litt spritsmak på det når det er varmt, så i og med at en flaske er på 0,75, anbefales det minst to, helst tre, på den. Det er imidlertid rimelig godt sånn ellers, og anbefales.

Lervig Aktiebryggeri ble startet som en reaksjon på at Ringnes kjøpte og la ned Tou Bryggeri. Hvorvidt det var et lokalt engasjement for øl både som kultur og som nytelsesmiddel som gjorde utslaget, eller om det rett og slett er såpass banalt som Lervig selv hevder på egne sider (en kom­bi­na­sjon av fag­foreningen ved bryg­geriet og noen ute­steder i nærheten) vites ikke, men resultatet er like fullt verdt å teste ut.

Dette er en pale ale, men alt ved det får meg til å tenke pils! Nå er ikke avstanden enorm, men det slo meg likevel, og det sier kanskje noe. Aromaen er – unnskyld uttrykket – spennende. Den har noe rått ved seg, som minner om å tygge på humlepellets. Skummet er svakt, men til stede, og fargen er… kanskje litt mørkere enn hvilkensomhelstpils, men ikke mye. Det er faen meg til og med noe med måten boblene stiger opp på som minner meg om pils. Er det kanskje glasset som gjør det?

Smaken bringer den rå humlesmaken videre, og det er absolutt ikke negativt. Det motvirker nemlig synsinntrykket, som mest leder tankene mot den til tider vasne og oversøte kornsmaken man finner i mange pils. Likevel er det noe ved denne smaken som ikke sitter helt. Det smaker som den plasten man ofte finner i sånne billige plastbokser fra Clas Ohlson. Smaksutviklingen er grei, fra en fyldig og fruktig ølsmak med humlebitterheten midt inni et sted, til en mer ren bitterhet som ikke blir overveldende på noe som helst tidspunkt. På et eller annet tidspunkt skjer det også noe som gjør at jeg lurer på om jeg har fått vademecum i munnen, men det trenger jo ikke å være negativt; jeg føler meg nesten litt forfrisket.

Vurdering: Dette er et ganske så drikkbart øl, som kan være et godt alternativ til en IPA når man ønsker seg noe bittert som likevel ikke skal slå deg i bakken.