§1: Et filosofisk problem har formen jeg kan ikke orientere meg.¹ På samme måte kan vi si at bryggerens problem har formen jeg trenger mer øl!

§2: De klare og enkle væsker er ikke forstadier til et fremtidig uklart brygg, – de første tilnærminger så å si, u­ten hen­syn til lys­bry­tning­s­in­dek­ser og luft­mot­stand. Den­ne væ­sken opp­trer sna­rere som et uklart objekt som kaster et strå­gult lys over for­hol­dene i rom­met, uten hin­drende sk­um.

§3: Det vitner om en grunnleggende frisk og sitruspreget aroma hvis jeg i øyeblikket er tilbøyelig til å stikke nesen ned i glasset, for å komme til klarhet over fornemmelsen av duft som filosofisk problem. Det vitner også om te.

§4: Ville en person kunne skjønne ordet sitron hvis han aldri har følt sitron? – Er det erfaringen av sitron i duften som skal opplyse meg om det er slik eller ikke? – Og når vi sier man kan ikke forestille seg sitron eller sødmefylt appelsinskall med mindre man en gang har følt dem, – hvordan vet vi det? Hvordan er det mulig å avgjøre om det er sant?

§5: Jeg smaker på den alkoholholdige drikken, følger med ytterste spenning hvordan ilden kryper fremover og nærmer seg det eksplosive stoffet. Kanskje tenker jeg overhodet ingenting, eller tenker en mengde løsrevne tanker – eller jeg tenker at sitrusen kommer tilbake i form av de gamle, gule sitrondropsene som kanskje eller kanskje ikke har mint i seg. Kanskje tenker jeg at tesmaken også kommer tilbake.

§6: Forestillingen om det uhåndgripelige ved ens erfaring av en balansert humle når man skal anslå smaken, er av største be­ty­dn­ing. Hvorfor u­hånd­gri­pe­lig? San­nelig om jeg vet.

1: Ludwig Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser §123.

Vurdering: §7: Alt jeg vet er at dette var godt. I motsetning til forrige forsøk på wit er det klart og godt og ypperlig for de sommerlige dagers tidlige og sene kvelder.

Mer Wittgensteiniansk øl. Bryggeriet kaller seg The dark beer specialist, og de brygger bare mørke øl. Å være spesialist i den forstand at man har et snevert fokus gir dog ikke noen garanti for at man er spesielt god til det man gjør.

I motsetning til den forrige ølen jeg testet fra dette bryggeriet, kom det mye skum på denne. Skummet holdt seg dog ikke spesielt mye lenger enn tiden det tar å ta et bilde, men fargen på ølet er i det minste tilnærmet svart, og lukten som kom rett etter at jeg åpnet flasken var ganske innbydende med en rik lakrisaroma. Problemet er at også denne første lokkeduft forsvant relativt fort. Jeg tror egentlig at ølen er litt for kald akkurat nå, men det skjedde ikke noe spesielt med den forrige etterhvert som den ble mer temperert, og jeg mistenker at det er samme historien med denne.

Til å være et bryggeri som har tatt navn etter en tvetydig figur lager de bemerkelsesverdig endimensjonale øl: Her smaker det mest lakris, men også litt kaffe og sjokolade – ikke akkurat det mest radikale man kan gjøre med en lakrissmak. Det forekommer meg at det såvidt finnes noe som må beskrives som frukttoffee et eller annet sted her, men den kommentaren på tas med forbehold om at jeg, såvidt jeg vet, aldri har smakt frukttoffee.

Ettersmaken forsvinner også her ganske fort, men drar i det minste med seg litt mørk sjokolade. Likevel blir man sittende med en følelse av at det er for lite og for kort til at man virkelig har tid til å nyte ølet.

Vurdering: Igjen blir vurderingen at det er et helt greit øl. Det finnes mange andre som gjør dette like bra eller bedre, og mange som gjør det dårligere, og sånn sett er det jo ikke et dårlig øl – det er vel bare skuffelsen som følger fra et uoppfylt ønske om at man skulle oppleve navnevalgets stamtavle som en forpliktelse heller enn noe som ender opp med å bli urelatert til bryggene.

Når man ser en øl fra et bryggeri og tenker Wittgenstein! er det alltids verdt å prøve en flaske eller to. Duck-Rabbit er en figur som kan ses enten som kanin eller som hare, men ikke begge deler samtidig, og den figurerer mot slutten av Ludwig Wittgensteins Filosofiske Undersøkelser. Spørsmålet nå er om dette er en øl med samme kvaliteter som figuren, eller om man ender opp med å bare ha fått ølen forevist, og aldri smaker annet enn hare i den.

Det ble nesten ikke noe skum her, og fargen er en slags mørk kobber. Lukten er en slags tørr, floral lakris, samt litt sirups­aktig sødme, og det er ikke stort mer man får i smaken, men nå sammen med en litt metallisk søtsmak som jeg mener man ofte finner i brown ales.

Det er lett syrlig med en relativt kort ettersmak som ganske raskt svinner hen til en følelse av lakris på tungen.

Vurdering: Et helt greit øl