Kritikk av den rene smak

Brew Dog Cocoa Psycho

Brew Dog fortsetter sitt kommersialiserte korstog mot det kommersielle, men de gjør det i det minste med stil: Imperial russian stout med sjokolade og kaffe, ifølge fabelen på flasken brygget til den russiske tsarfamilien for 250 år siden.

Jeg har tidligere nevnt at et øl er sortere enn sort, men jeg trekker det tilbake: Dette er sortere enn sort. Det er så svart at man ikke engang kan se gjennom den tynneste strålen når man forsøker å helle det over i glasset. I glasset er det knapt nok mulig å se gjennom den tynne skumranden, langt mindre selve brygget.

Duften avslører overraskende lite. Man merker alle de tonene man ville forvente av et mørkt øl, men heldigvis for et brygg brygget på kaffe, er det ikke snakk om de klassiske våte sneipene.

Når man prøver å ta en liten slurk virker det som om ølet er viskuøst på grensen til sirup: Man får alltid mer enn man prøver på. Likevel er det ikke overveldende på noe som helst vis. Det er ingen påfallende alkoholsmak, til tross for de 10% ølet holder, og man overfalles ikke av en kort sekvens skarpe smaker. Istedenfor får man et kjapt innslag av noe litt treaktig som så går over i en behagelig, svært langvarig og sjeldent kompleks ettersmak. Dette er strengt tatt oppe på Dark Horizon 2. ed.-nivå, og det sier ikke lite. Her er det kaffe, lakris, trevirke, toffee, melk, svisker, dadler og alt godt. Disse klassiske stout-smakene balanseres godt både mot hverandre, og mot andre smaker, som minner om kanel, muskat og kardemomme.

Vurdering: Anbefales definitvt.

Laphroaig Quarter Cask

Se så forseggjort

Laphroaig er en del av det populære trekløveret på sørsiden av Islay, og også muligens det bryggeriet som gjør mest for å få sine tilhengere til å bli enda mer forelsket. Blant gimmickene deres er Friends of Laphroaig, som man kan melde seg inn i for å få en kvadratfot av torvmyr på deres eiendom. Så langt så bra, men hva med selve drikken?

Deilig gyllen, men selvfølgelig justert med karamell for å få frem riktig farge. Lukten har et snev av en krydderkake som har stått i kakedisken hele dagen: Glasuren har fått et tørt lag oppå, og kaken selv smuldrer akkurat litt for lett til at det er mulig å spise den uten å dekke hele bordet med smuler. I tillegg kommer selvfølgelig Islayrøyken, men den er det nesten ikke vits å nevne når det gjelder disse whiskyene.

Smaken skiller seg ikke sterkt fra vanlig Laphroaig: Det er røyk og krydder, salt sjø, antibiotika og lakris, men det er litt mer ungt tre i den. Ellers ikke så veldig mye å melde, egentlig.

Vurdering: Verdt å ha, og den har sin plass som drikke både på tur og til hverdagsfest

Ardbeg Dun Beaghan Single Cask 11 år

En Ardbeg sirlig plassert i det mest rotete hjørnet på rommet.

Første gang jeg åpnet denne flasken kom det faktisk røyk ut av den. Denne u­avhengige tap­ningen av Ardbeg står som så­dan som et yp­perlig ek­sempel på tra­di­sjo­nen fra Islay med all den røyk man skulle kunne ønske seg.

Det første denne whiskyen avslører er en noe søtladen lukt av litt gammel frukt – kanskje noe man kunne forvente å få med en dæsj sliten krem på siden som ens halvdemente, perifere slektnings forsøk på kaffemat en gang man kanskje kommer litt uanmeldt. Det neste som treffer en er interiøret på den gamle, oransje bilen som alltid har stått utenfor nevnte slektnings hus: En ubestemmelig krysning av mugg, avispapir, våt røyk og setetrekk. Det finnes også snev av svidd elektronikk, lett salt lakris, og vanilje. Lukten blir dog av en eller annen grunn aldri tung eller dominerende, men holder seg heller på den velbalanserte siden.

Smaken begynner å erte tungen allerede før den første dråpe whisky har forlatt glasset, og når den slår inn for fullt er den peppersterk, varm, og fyller munnen fra tungespiss til bakerst i halsen, hvor den umiddelbart gir svake symptomer på forkjølelse. Det hadde for øvrig ikke vært spesielt overraskende om man rent faktisk hadde blitt forkjølet av denne whiskyen, da smaken mest av alt leder en til å se for seg at man ligger på en stein i fjæren på en kjølig, skotsk strand, og tygger på en gammel taustump som, til tross for at den har ligget i havet siden 70-tallet, har en masse tørre trefliser stukket inn på tilfeldige steder. Man kjenner også et snev av den svidde elektronikken, men denne er nå mer rent metallisk, og lakrisen kommer tilbake i en noe mer bitter og tørr variant. Det er også masse av den klassiske krutt- og medisinaktige torvsmaken som karakteriserer så mye av den islayske whiskyen.

Å bare snakke om ettersmak blir egentlig litt feil i dette tilfellet: Her er det snakk om etterfølelse; i tillegg til den milde forkjølelsen er munnen også fylt av den deilige, sviende følelsen av skikkelig god whisky.

Vurdering: Hvis de fremdeles har flere flasker igjen når jeg har tømt denne, kjøper jeg en til. Nydelig!