Mer Wittgensteiniansk øl. Bryggeriet kaller seg The dark beer specialist, og de brygger bare mørke øl. Å være spesialist i den forstand at man har et snevert fokus gir dog ikke noen garanti for at man er spesielt god til det man gjør.

I motsetning til den forrige ølen jeg testet fra dette bryggeriet, kom det mye skum på denne. Skummet holdt seg dog ikke spesielt mye lenger enn tiden det tar å ta et bilde, men fargen på ølet er i det minste tilnærmet svart, og lukten som kom rett etter at jeg åpnet flasken var ganske innbydende med en rik lakrisaroma. Problemet er at også denne første lokkeduft forsvant relativt fort. Jeg tror egentlig at ølen er litt for kald akkurat nå, men det skjedde ikke noe spesielt med den forrige etterhvert som den ble mer temperert, og jeg mistenker at det er samme historien med denne.

Til å være et bryggeri som har tatt navn etter en tvetydig figur lager de bemerkelsesverdig endimensjonale øl: Her smaker det mest lakris, men også litt kaffe og sjokolade – ikke akkurat det mest radikale man kan gjøre med en lakrissmak. Det forekommer meg at det såvidt finnes noe som må beskrives som frukttoffee et eller annet sted her, men den kommentaren på tas med forbehold om at jeg, såvidt jeg vet, aldri har smakt frukttoffee.

Ettersmaken forsvinner også her ganske fort, men drar i det minste med seg litt mørk sjokolade. Likevel blir man sittende med en følelse av at det er for lite og for kort til at man virkelig har tid til å nyte ølet.

Vurdering: Igjen blir vurderingen at det er et helt greit øl. Det finnes mange andre som gjør dette like bra eller bedre, og mange som gjør det dårligere, og sånn sett er det jo ikke et dårlig øl – det er vel bare skuffelsen som følger fra et uoppfylt ønske om at man skulle oppleve navnevalgets stamtavle som en forpliktelse heller enn noe som ender opp med å bli urelatert til bryggene.

Når man ser en øl fra et bryggeri og tenker Wittgenstein! er det alltids verdt å prøve en flaske eller to. Duck-Rabbit er en figur som kan ses enten som kanin eller som hare, men ikke begge deler samtidig, og den figurerer mot slutten av Ludwig Wittgensteins Filosofiske Undersøkelser. Spørsmålet nå er om dette er en øl med samme kvaliteter som figuren, eller om man ender opp med å bare ha fått ølen forevist, og aldri smaker annet enn hare i den.

Det ble nesten ikke noe skum her, og fargen er en slags mørk kobber. Lukten er en slags tørr, floral lakris, samt litt sirups­aktig sødme, og det er ikke stort mer man får i smaken, men nå sammen med en litt metallisk søtsmak som jeg mener man ofte finner i brown ales.

Det er lett syrlig med en relativt kort ettersmak som ganske raskt svinner hen til en følelse av lakris på tungen.

Vurdering: Et helt greit øl