Bryggeri av foreløpig ukjent navn har produsert en wit som har generert snakk i bergens øl-undergrunn. Jeg måtte trekke i noen tråder, men etter et skyggefullt møte med en anonym kontakt i Nygårsdsparken klokken 05 en onsdagskveld har jeg omsider en flaske i min besittelse.

Det var litt for mye sedimenter i flasken, og de var litt for harde og klumpete til at jeg ville ha med alt (det ligger stort sett på bunnen av glasset som store klumper). Jeg fikk med noe, men smaken kan være påvirket av at sedimentet ikke er så godt blandet ut i glasset. Fargen er uklar strågul og den hadde et tykt skum som imidlertid avtok fort. Ølet er helt åpenbart et resultat av lyssky aktiviteter, for det annonserer ikke seg selv gjennom en prangende duft. Det lukter i det hele tatt svært lite av det. Litt sitron, plomme, banan, kanskje litt honning, og til slutt kjeller.

Smaken er intenst syrlig. Den ligger et sted mellom sitron og den magesyreaktige smaken man finner i visse lambicer, og hvis plommen, bananen og honningen finnes i glasset et sted, overdøver syren dem stort sett. Bitterheten holder syren litt i tømmene, og det dukker opp litt maltsødme, men denne kunne vært noe mer definert da det føles litt vandig. Litt honning kunne faktisk gjort seg ganske godt. Det kunne kanskje også løftet frem det hintet av plomme som dukker opp i ettersmaken, hvor den tørre kjellerluften også gjør seg gjeldende, og hvor den for øvrig gjør seg godt. Ellers er ettersmaken fremdeles preget av mye syre, men kjelleren og plommen skaper i det minste litt mer kompleksitet.

Vurdering: Alt i alt en wit med potensiale, men litt vel tung på syren. Den kan fungere greit i en mindre mengde enn 0,5 som et øl man drikker for å friske opp mellom andre, men ikke som noe å drikke store mengder av.

Nå var det plutselig så lenge siden jeg hadde vært på polet at jeg merket at det var veldig mye nytt der. Nytt for meg, i det minste. Så jeg gjorde det eneste anstendige på en mandag og konstituerte en midlertidig komité med myndighet til å smake på og bedømme øl. Notater ble tatt – noen mer utfyllende, andre mer stikkordspreget – og Komitéen landet på følgende vedtak:

Alesmith nut brown

Mørk brun på farge. Lukter karamell og litt røyk. Smaker sterkere av røyk, men også mye vann/lite substans. Karamell uten sukker. Behagelig og lettdrikkelig, men ikke så mye å hverken løpe etter eller løpe fra.

Alesmith ipa

Oransj. Lukter… Humle. Dvask humle. Smaker humle. Søt humle. Grei humlebitterhet. Igjen, ikke noe galt, men heller ikke så mye å løpe mann av huse etter. Ølet tar ingen sjanser, og gjør heller ikke det den prøver på såpass bra at det blir direkte godt.

Ægir lindisfarne scotch ale

Mørk brun. Duften begynner med en slags brent låve, samt en litt rå kjeller, noe som ligner litt på den vi har på hytten. Det er også innslag av kumøkk her, men på en måte som ikke umiddelbart får en til å ville helle den ut; interessant kumøkk.

Det første som skjer med tungen er en kraftig sødme og en fruktig kullsyre. Deretter følger kuruken med, men nå er det den som er brent. Igjen er ikke kuruken direkte negativ, men den bidrar sammen med sødmen til at ølet blir litt kvalmende; man orker ikke en hel flaske alene, og vi merker det er bra at vi er tre. Ettersmaken preges av en slags sødme som kunne stammet fra en råtten fersken i honninglake. Det kommer også inn et lite innslag av kull.

Dette er ikke et så dårlig øl som beskrivelsen kan gi inntrykk av. Smakene gir visse assosiasjoner, men på samme måte som urinsmaken i orange blossom er den ikke rent negativ. Kjøp gjerne en flaske, men del den på minst tre.

Hornbeer Caribbean Rumstout

Svart, svart, svart. Sykelig Lovecraft-skum. Lukter kaldt, jord og karamell. Tørr lakris. Bitter sødme, mest på den bitre siden. Fremdeles tørr lakris. Tørr bitterhet. Litt snerp. Ikke så godt som navnet tilsier, ei heller særlig spesielt. Ikke mye rom å oppspore her. Etterlater bare en tom sødme og tørr lakris.

Ægir ævenue collaboration saison

Lys, strågul. Frisk, blomstrete sitrusgodteri, på grensen til en wit, muligens noe bitter kamille. Smaken gir en frisk og syrlig øl med banantoner, men ellers er det ikke så mye å si om det. Det er ikke en veldig spesiell smaksopplevelse, men helt greit. Kan passe godt inn som leskedrikk på en sommerdag.

Grainstorm black rye ipa

Mørkt og med et deilig skum. Det møter deg med en deilig floral duft av duggfrisk eng. Dypere i duften finner man vaniljeiskrem, tørket frukt og plast.

Smaken annonserer seg selv med stor fylde allerede fra første sekund. Noe av det gir inntrykk av en slags absurd frokostblanding hvor noen har helt sukker og fløte på en brent eng. Vaniljen er ikke like fremtredende i smaken, men her trer en karamellsmak inn. Ettersmaken er tørr lakris som sitter i ganske lenge.

Dette er et ganske så godt øl som kan anbefales, men siden det er en 0,75-flaske kan det igjen være en fordel å være flere.

Haandbryggeriet belgisk pale ale

Oransjegul. Greit skum. Det er som om det ligger en sitron i glasset, en sitron som ligger i en flaske tonic water. Pez sitron uten sødmen. Smaken er fyldig og fremdeles preget av mye sitron. Fin og balansert bitterhet. Ikke så mye annet å si, men det som er der er såpass godt gjennomført at dette er vel verdt å kjøpe.

Hornbeer funky monk

Grumsete mørkeoransj. Godteri, urinmaomam. Pære og pepper, eple, noe banankaramell. Smaken bærer en banan. Mild bitterhet og avstemt tørrhet. Søt ettersmak. Kanskje litt røyk, litt kull.

Ægir skumring dubbel

Mørk brun. Lukter korn. Mørkt korn. Vått korn. Smaker søtt korn og egentlig ikke så mye annet. Mesk. Helt greit øl, balansert. Kan kjøpes.

Hoegaarden wit blanche

Ikke nytt, men tatt med fordi det ene komitémedlemmet ville ha noe friskt. Banan. Hvete, sitron. Sitrongress. Noe rent korn. Frisk kullsyre. Sitter en stund.

Vurdering: Ugh. Husk å sjekke alkoholprosenten ved innkjøp neste gang.

§1: Et filosofisk problem har formen jeg kan ikke orientere meg.¹ På samme måte kan vi si at bryggerens problem har formen jeg trenger mer øl!

§2: De klare og enkle væsker er ikke forstadier til et fremtidig uklart brygg, – de første tilnærminger så å si, u­ten hen­syn til lys­bry­tning­s­in­dek­ser og luft­mot­stand. Den­ne væ­sken opp­trer sna­rere som et uklart objekt som kaster et strå­gult lys over for­hol­dene i rom­met, uten hin­drende sk­um.

§3: Det vitner om en grunnleggende frisk og sitruspreget aroma hvis jeg i øyeblikket er tilbøyelig til å stikke nesen ned i glasset, for å komme til klarhet over fornemmelsen av duft som filosofisk problem. Det vitner også om te.

§4: Ville en person kunne skjønne ordet sitron hvis han aldri har følt sitron? – Er det erfaringen av sitron i duften som skal opplyse meg om det er slik eller ikke? – Og når vi sier man kan ikke forestille seg sitron eller sødmefylt appelsinskall med mindre man en gang har følt dem, – hvordan vet vi det? Hvordan er det mulig å avgjøre om det er sant?

§5: Jeg smaker på den alkoholholdige drikken, følger med ytterste spenning hvordan ilden kryper fremover og nærmer seg det eksplosive stoffet. Kanskje tenker jeg overhodet ingenting, eller tenker en mengde løsrevne tanker – eller jeg tenker at sitrusen kommer tilbake i form av de gamle, gule sitrondropsene som kanskje eller kanskje ikke har mint i seg. Kanskje tenker jeg at tesmaken også kommer tilbake.

§6: Forestillingen om det uhåndgripelige ved ens erfaring av en balansert humle når man skal anslå smaken, er av største be­ty­dn­ing. Hvorfor u­hånd­gri­pe­lig? San­nelig om jeg vet.

1: Ludwig Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser §123.

Vurdering: §7: Alt jeg vet er at dette var godt. I motsetning til forrige forsøk på wit er det klart og godt og ypperlig for de sommerlige dagers tidlige og sene kvelder.

De unge fremadstormende mannebeina i Bønes Brygghus har fremdeles langt igjen før de kan kalles profesjonelle, men til tross for et ujevnt resultat så langt, så er de også veldig gode når de først er gode. Hadde jeg ikke allerede stemt, skulle jeg i dag ha stemt på Bønes Brygghus – for president!

Jeg har smakt både gode og dårlige flasker av denne witen, fra det fullstendig smakløse til helt ok, men denne gangen traff de spikeren på hodet. Det er fullt mulig at dette ølet har godt av å modnes på store flasker, siden de to gode jeg har smakt har vært fra store flasker. Denne, på 0,75, er så langt den største jeg har smakt, men vi vet jo også at det står en 5,0-liters flaske og godgjør seg, så da gleder vi oss.

Beskrivelsen inkluderer for anledningen betraktningene til gjestesmaker Jostein.

Duften avslører en paradoksalt fruktig banan med noe hint av gammelt eple. Fargen er uklar gul, og skummet er konstant tilstedeværende, men ikke tykt.

Smaken er, i motsetning til mange av de andre flaskene med witen, intens. Den slår inn med både banan og en umiskjennelig bitterhet. Den utvikler seg ikke noe særlig, men blir sittende i munnen ganske lenge – selv om dette i all hovedsak gjelder bitterheten.

Vurdering: Alt i alt et godt første forsøk på et hjemmebrygg, men det kan med fordel jobbes med å få en mer konsistent smak på tvers av forskjellige flasker.

Mer Wittgensteiniansk øl. Bryggeriet kaller seg The dark beer specialist, og de brygger bare mørke øl. Å være spesialist i den forstand at man har et snevert fokus gir dog ikke noen garanti for at man er spesielt god til det man gjør.

I motsetning til den forrige ølen jeg testet fra dette bryggeriet, kom det mye skum på denne. Skummet holdt seg dog ikke spesielt mye lenger enn tiden det tar å ta et bilde, men fargen på ølet er i det minste tilnærmet svart, og lukten som kom rett etter at jeg åpnet flasken var ganske innbydende med en rik lakrisaroma. Problemet er at også denne første lokkeduft forsvant relativt fort. Jeg tror egentlig at ølen er litt for kald akkurat nå, men det skjedde ikke noe spesielt med den forrige etterhvert som den ble mer temperert, og jeg mistenker at det er samme historien med denne.

Til å være et bryggeri som har tatt navn etter en tvetydig figur lager de bemerkelsesverdig endimensjonale øl: Her smaker det mest lakris, men også litt kaffe og sjokolade – ikke akkurat det mest radikale man kan gjøre med en lakrissmak. Det forekommer meg at det såvidt finnes noe som må beskrives som frukttoffee et eller annet sted her, men den kommentaren på tas med forbehold om at jeg, såvidt jeg vet, aldri har smakt frukttoffee.

Ettersmaken forsvinner også her ganske fort, men drar i det minste med seg litt mørk sjokolade. Likevel blir man sittende med en følelse av at det er for lite og for kort til at man virkelig har tid til å nyte ølet.

Vurdering: Igjen blir vurderingen at det er et helt greit øl. Det finnes mange andre som gjør dette like bra eller bedre, og mange som gjør det dårligere, og sånn sett er det jo ikke et dårlig øl – det er vel bare skuffelsen som følger fra et uoppfylt ønske om at man skulle oppleve navnevalgets stamtavle som en forpliktelse heller enn noe som ender opp med å bli urelatert til bryggene.