Laphroaig er en del av det populære trekløveret på sørsiden av Islay, og også muligens det bryggeriet som gjør mest for å få sine tilhengere til å bli enda mer forelsket. Blant gimmickene deres er Friends of Laphroaig, som man kan melde seg inn i for å få en kvadratfot av torvmyr på deres eiendom. Så langt så bra, men hva med selve drikken?

Deilig gyllen, men selvfølgelig justert med karamell for å få frem riktig farge. Lukten har et snev av en krydderkake som har stått i kakedisken hele dagen: Glasuren har fått et tørt lag oppå, og kaken selv smuldrer akkurat litt for lett til at det er mulig å spise den uten å dekke hele bordet med smuler. I tillegg kommer selvfølgelig Islayrøyken, men den er det nesten ikke vits å nevne når det gjelder disse whiskyene.

Smaken skiller seg ikke sterkt fra vanlig Laphroaig: Det er røyk og krydder, salt sjø, antibiotika og lakris, men det er litt mer ungt tre i den. Ellers ikke så veldig mye å melde, egentlig.

Vurdering: Verdt å ha, og den har sin plass som drikke både på tur og til hverdagsfest

Første gang jeg åpnet denne flasken kom det faktisk røyk ut av den. Denne u­avhengige tap­ningen av Ardbeg står som så­dan som et yp­perlig ek­sempel på tra­di­sjo­nen fra Islay med all den røyk man skulle kunne ønske seg.

Det første denne whiskyen avslører er en noe søtladen lukt av litt gammel frukt – kanskje noe man kunne forvente å få med en dæsj sliten krem på siden som ens halvdemente, perifere slektnings forsøk på kaffemat en gang man kanskje kommer litt uanmeldt. Det neste som treffer en er interiøret på den gamle, oransje bilen som alltid har stått utenfor nevnte slektnings hus: En ubestemmelig krysning av mugg, avispapir, våt røyk og setetrekk. Det finnes også snev av svidd elektronikk, lett salt lakris, og vanilje. Lukten blir dog av en eller annen grunn aldri tung eller dominerende, men holder seg heller på den velbalanserte siden.

Smaken begynner å erte tungen allerede før den første dråpe whisky har forlatt glasset, og når den slår inn for fullt er den peppersterk, varm, og fyller munnen fra tungespiss til bakerst i halsen, hvor den umiddelbart gir svake symptomer på forkjølelse. Det hadde for øvrig ikke vært spesielt overraskende om man rent faktisk hadde blitt forkjølet av denne whiskyen, da smaken mest av alt leder en til å se for seg at man ligger på en stein i fjæren på en kjølig, skotsk strand, og tygger på en gammel taustump som, til tross for at den har ligget i havet siden 70-tallet, har en masse tørre trefliser stukket inn på tilfeldige steder. Man kjenner også et snev av den svidde elektronikken, men denne er nå mer rent metallisk, og lakrisen kommer tilbake i en noe mer bitter og tørr variant. Det er også masse av den klassiske krutt- og medisinaktige torvsmaken som karakteriserer så mye av den islayske whiskyen.

Å bare snakke om ettersmak blir egentlig litt feil i dette tilfellet: Her er det snakk om etterfølelse; i tillegg til den milde forkjølelsen er munnen også fylt av den deilige, sviende følelsen av skikkelig god whisky.

Vurdering: Hvis de fremdeles har flere flasker igjen når jeg har tømt denne, kjøper jeg en til. Nydelig!