Denne har jeg ventet en stund på å prøve. Jeg så den i hyllen på polet på en sykkeltur, men siden turen ikke var over, ventet jeg med å kjøpe den. Etterpå har jeg sett at den har fått gode anmeldelser, og etterhvert kjøpte jeg til og med en flaske, men av ymse grunner har den stått i kjøleskapet i godt over to uker nå. Nå har jeg dog omsider åpnet den og helt den over i et glass. Etter å ha ventet litt mer for å ta det besnærende og profesjonelle fotografiet, er det på tide å smake.

Den er kanskje litt kald, men duften avslører litt sånn myk og smuldrete lakris, samt noen svisker, og sjokoladedekket toffee. Skum har jeg ikke sett noe til, men fargen lover godt på en mørk høstkveld.

Det første som slår meg er at alkoholsmaken er litt for fremtredende. Det var vel kanskje ikke annet å forvente med 10,4%, men jeg har vitterlig smakt øl med høyere alkoholprosent uten å kjenne antydning til alkoholsmak. Lakrisen kommer sterkt tilbake, og er relativt kraftig bitter. Den minner meg egentlig litt om det pulveret som er i midten på sånne lakrisstenger av og til, men uten sødmen.

Jeg merker at denne ikke bør drikkes rett ut av kjøleskapet, for smaken har endret seg litt etterhvert som den har fått lov til å bli noe varmere. Den har mer utvikling, og går nå gjennom mer vanlige stadier for stout: Lakris, kaffe, sjokolade, noe sviske eller rosin, samt litt toffee.

Vurdering: Dette er en vellaget stout – en stout etter reglene, kan man kanskje si – som absolutt kan anbefales, men den mangler samtidig (og kanskje nettopp derfor) særpreg.

Lervig Aktiebryggeri ble startet som en reaksjon på at Ringnes kjøpte og la ned Tou Bryggeri. Hvorvidt det var et lokalt engasjement for øl både som kultur og som nytelsesmiddel som gjorde utslaget, eller om det rett og slett er såpass banalt som Lervig selv hevder på egne sider (en kom­bi­na­sjon av fag­foreningen ved bryg­geriet og noen ute­steder i nærheten) vites ikke, men resultatet er like fullt verdt å teste ut.

Dette er en pale ale, men alt ved det får meg til å tenke pils! Nå er ikke avstanden enorm, men det slo meg likevel, og det sier kanskje noe. Aromaen er – unnskyld uttrykket – spennende. Den har noe rått ved seg, som minner om å tygge på humlepellets. Skummet er svakt, men til stede, og fargen er… kanskje litt mørkere enn hvilkensomhelstpils, men ikke mye. Det er faen meg til og med noe med måten boblene stiger opp på som minner meg om pils. Er det kanskje glasset som gjør det?

Smaken bringer den rå humlesmaken videre, og det er absolutt ikke negativt. Det motvirker nemlig synsinntrykket, som mest leder tankene mot den til tider vasne og oversøte kornsmaken man finner i mange pils. Likevel er det noe ved denne smaken som ikke sitter helt. Det smaker som den plasten man ofte finner i sånne billige plastbokser fra Clas Ohlson. Smaksutviklingen er grei, fra en fyldig og fruktig ølsmak med humlebitterheten midt inni et sted, til en mer ren bitterhet som ikke blir overveldende på noe som helst tidspunkt. På et eller annet tidspunkt skjer det også noe som gjør at jeg lurer på om jeg har fått vademecum i munnen, men det trenger jo ikke å være negativt; jeg føler meg nesten litt forfrisket.

Vurdering: Dette er et ganske så drikkbart øl, som kan være et godt alternativ til en IPA når man ønsker seg noe bittert som likevel ikke skal slå deg i bakken.