Jeg har hørt så mye godt om Niepoort, og selv om jeg stort sett har veldig lyst til å kjøpe portvin, så prioriterer jeg ofte andre ting. Nå har jeg dog omsider fått ræven i gir, så da er det bare å sette utfor.

Både dyp rød og gyllen oransje alt etter hvordan lyset treffer den, det er uansett en deilig farge. Det er i det minste ikke like nærliggende å begynne å beise treverk med den som det var med Graham's tyveåring.

I dag er nesen min definitivt ikke til å stole på, men jeg mistenker i det minste at jeg har litt for høy temperatur på den, for det blir litt for mye alkoholdunst. Den minner nesten mer om en rom, men i det ligger det også at den har en nydelig løn­ne­si­rups­aktig sød­me i sam­spill med no­en kara­mel­li­ser­te fru­kter.

Når jeg heller den over tungen, er det først og fremst en følelse som slår meg. Selv om den renner raskt, føles det mest som om tungen treffes av sirup eller honning: Den nærmest koser seg nedover tungen og utover i munnen. Etter et lite øyeblikk treffer hovedsmaken. Den preges av en eller annen grunn av en deilig bitter sødme som umiddelbart fyller munnen. Lønnesirupen kommer også tilbake, og akkompagneres nå av en litt nøtteaktig, rund smak. Det kommer også et innslag av dadler og annen frukt etterhvert.

Ettersmaken preges igjen delvis av en litt sånn cola-aktig smak, men denne gangen fungerer den på en helt annen måte enn den gjorde i Graham's.

Vurdering: Absolutt verdt en liten investering.

Denne portvinen har en klar, rødbrun farge som mest av alt gjør at man får lyst til å beise tre med den, men jeg fikk det også for meg at den ligner litt på utvannet cola.

Det kan dermed bare være en grille jeg fikk, men både på lukt og ettersmak synes den også å ha et preg av litt daff cola. Den er selvfølgelig langt mer sofistikert enn cola, og det er sannsynligvis heller slik at cola smaker portvin enn at noen portvin skulle smake cola. Enda en av de hem­melige in­grediens­ene avslørt, altså.

Lukten har noen halvveis ubestemmelige frukt­toner, men minner veldig om den hjemme­lagde karamell­sausen man lager til karamell­pudding, og karamell­pudding er i det hele tatt et ganske klart tema med denne drikken. Den første smaken man kjenner er en ganske intens, bitter smak av brent sukker som gradvis ruller over mot karamellpudding og sherry. Underveis er man også raskt innom cognac/brandy og dadler, men det er bare i korte glimt, selv om også disse smakene kan fremtre som relativt intense når de er til stede.

Ettersmaken er ganske langvarig, men som sagt begynner den etterhvert å minne om daff cola, og selv om man gjerne kan ha et nostalgisk forhold til slike smaker, så gjør det i dette tilfellet bare at man vil tilbake til den smaken som kommer først – en forfriskning som blir langt mer bitter enn søt, idet man vet at til slutt må man nok gjennom ettersmaken likevel.

Vurdering: Dette er et helt greit kjøp, og den passer sannsynligvis ypperlig som drikke til en hel rekke desserter (eksempelvis sherryfromasj).