Brew Dog fortsetter sitt kommersialiserte korstog mot det kommersielle, men de gjør det i det minste med stil: Imperial russian stout med sjokolade og kaffe, ifølge fabelen på flasken brygget til den russiske tsarfamilien for 250 år siden.

Jeg har tidligere nevnt at et øl er sortere enn sort, men jeg trekker det tilbake: Dette er sortere enn sort. Det er så svart at man ikke engang kan se gjennom den tynneste strålen når man forsøker å helle det over i glasset. I glasset er det knapt nok mulig å se gjennom den tynne skumranden, langt mindre selve brygget.

Duften avslører overraskende lite. Man merker alle de tonene man ville forvente av et mørkt øl, men heldigvis for et brygg brygget på kaffe, er det ikke snakk om de klassiske våte sneipene.

Når man prøver å ta en liten slurk virker det som om ølet er viskuøst på grensen til sirup: Man får alltid mer enn man prøver på. Likevel er det ikke overveldende på noe som helst vis. Det er ingen påfallende alkoholsmak, til tross for de 10% ølet holder, og man overfalles ikke av en kort sekvens skarpe smaker. Istedenfor får man et kjapt innslag av noe litt treaktig som så går over i en behagelig, svært langvarig og sjeldent kompleks ettersmak. Dette er strengt tatt oppe på Dark Horizon 2. ed.-nivå, og det sier ikke lite. Her er det kaffe, lakris, trevirke, toffee, melk, svisker, dadler og alt godt. Disse klassiske stout-smakene balanseres godt både mot hverandre, og mot andre smaker, som minner om kanel, muskat og kardemomme.

Vurdering: Anbefales definitvt.

Blåbær… stout! Fascinert!

Rimelig svarte saker, lite skum. Svak på duft, men noe kalk-aktig er på gang her, kalk og noe kjølig. Det er også en litt ubestemmelig emmen duft her, men det kan være fra glasset. Ikke så mye annet.

Smaken er litt treg av seg. Til å begynne med kjenner man mest bare at man har noe i munnen som har ganske mye kullsyre, men etterhvert kommer det en slags smøraktig toffee med mørk, smuldrete sjokolade eller kakaopulver, som til slutt glir over i en ganske langvarig, bitter lakris og kald kaffe på grensen til den der sneipesmaken (den unngår dog Costa Rica-syndromet).

Blåbærene er det imidlertid mer vanskelig å spore opp. I høyden bidrar de kanskje med litt sødme og syrlighet, men det er ikke så mye som sier at det er blåbær heller enn hva som helst annet. Det kan være at man har gått for såkalt balanse, men når man først lover blåbærstout, burde man strengt tatt gå litt hardere ut.

Vurdering: Greit nok.

Nå var det plutselig så lenge siden jeg hadde vært på polet at jeg merket at det var veldig mye nytt der. Nytt for meg, i det minste. Så jeg gjorde det eneste anstendige på en mandag og konstituerte en midlertidig komité med myndighet til å smake på og bedømme øl. Notater ble tatt – noen mer utfyllende, andre mer stikkordspreget – og Komitéen landet på følgende vedtak:

Alesmith nut brown

Mørk brun på farge. Lukter karamell og litt røyk. Smaker sterkere av røyk, men også mye vann/lite substans. Karamell uten sukker. Behagelig og lettdrikkelig, men ikke så mye å hverken løpe etter eller løpe fra.

Alesmith ipa

Oransj. Lukter… Humle. Dvask humle. Smaker humle. Søt humle. Grei humlebitterhet. Igjen, ikke noe galt, men heller ikke så mye å løpe mann av huse etter. Ølet tar ingen sjanser, og gjør heller ikke det den prøver på såpass bra at det blir direkte godt.

Ægir lindisfarne scotch ale

Mørk brun. Duften begynner med en slags brent låve, samt en litt rå kjeller, noe som ligner litt på den vi har på hytten. Det er også innslag av kumøkk her, men på en måte som ikke umiddelbart får en til å ville helle den ut; interessant kumøkk.

Det første som skjer med tungen er en kraftig sødme og en fruktig kullsyre. Deretter følger kuruken med, men nå er det den som er brent. Igjen er ikke kuruken direkte negativ, men den bidrar sammen med sødmen til at ølet blir litt kvalmende; man orker ikke en hel flaske alene, og vi merker det er bra at vi er tre. Ettersmaken preges av en slags sødme som kunne stammet fra en råtten fersken i honninglake. Det kommer også inn et lite innslag av kull.

Dette er ikke et så dårlig øl som beskrivelsen kan gi inntrykk av. Smakene gir visse assosiasjoner, men på samme måte som urinsmaken i orange blossom er den ikke rent negativ. Kjøp gjerne en flaske, men del den på minst tre.

Hornbeer Caribbean Rumstout

Svart, svart, svart. Sykelig Lovecraft-skum. Lukter kaldt, jord og karamell. Tørr lakris. Bitter sødme, mest på den bitre siden. Fremdeles tørr lakris. Tørr bitterhet. Litt snerp. Ikke så godt som navnet tilsier, ei heller særlig spesielt. Ikke mye rom å oppspore her. Etterlater bare en tom sødme og tørr lakris.

Ægir ævenue collaboration saison

Lys, strågul. Frisk, blomstrete sitrusgodteri, på grensen til en wit, muligens noe bitter kamille. Smaken gir en frisk og syrlig øl med banantoner, men ellers er det ikke så mye å si om det. Det er ikke en veldig spesiell smaksopplevelse, men helt greit. Kan passe godt inn som leskedrikk på en sommerdag.

Grainstorm black rye ipa

Mørkt og med et deilig skum. Det møter deg med en deilig floral duft av duggfrisk eng. Dypere i duften finner man vaniljeiskrem, tørket frukt og plast.

Smaken annonserer seg selv med stor fylde allerede fra første sekund. Noe av det gir inntrykk av en slags absurd frokostblanding hvor noen har helt sukker og fløte på en brent eng. Vaniljen er ikke like fremtredende i smaken, men her trer en karamellsmak inn. Ettersmaken er tørr lakris som sitter i ganske lenge.

Dette er et ganske så godt øl som kan anbefales, men siden det er en 0,75-flaske kan det igjen være en fordel å være flere.

Haandbryggeriet belgisk pale ale

Oransjegul. Greit skum. Det er som om det ligger en sitron i glasset, en sitron som ligger i en flaske tonic water. Pez sitron uten sødmen. Smaken er fyldig og fremdeles preget av mye sitron. Fin og balansert bitterhet. Ikke så mye annet å si, men det som er der er såpass godt gjennomført at dette er vel verdt å kjøpe.

Hornbeer funky monk

Grumsete mørkeoransj. Godteri, urinmaomam. Pære og pepper, eple, noe banankaramell. Smaken bærer en banan. Mild bitterhet og avstemt tørrhet. Søt ettersmak. Kanskje litt røyk, litt kull.

Ægir skumring dubbel

Mørk brun. Lukter korn. Mørkt korn. Vått korn. Smaker søtt korn og egentlig ikke så mye annet. Mesk. Helt greit øl, balansert. Kan kjøpes.

Hoegaarden wit blanche

Ikke nytt, men tatt med fordi det ene komitémedlemmet ville ha noe friskt. Banan. Hvete, sitron. Sitrongress. Noe rent korn. Frisk kullsyre. Sitter en stund.

Vurdering: Ugh. Husk å sjekke alkoholprosenten ved innkjøp neste gang.

Kinn feirer seg selv med en foreign extra double imperial russian export stout porter. Som for å understreke det spesielle med brygget, kommer det på så små flasker som mulig (0,25 versus Kinns sedvanlige 0,75), så da er vel bare spørsmålet om smått er godt.

Allerede fra korken sprettes, treffes nesen av en sjokoladeduft som varsler godt. Ut av flasken kommer en klar, svart og skumløs væske som bare fortsetter å slippe løs aroma på sin vei ned i glasset. Her er det sjokolade, solbær, alkohol, og lakris i store mengder.

Smaken er meget fyldig, og noe fettete, og det er fortsatt store innslag av alle notene fra aromaen. Alkoholen er riktignok ikke like fremtredende som aromaen hinter om, og som man kanskje kunne frykte med 10% alkohol, men det er jo ikke noe problem i det hele tatt! Den er en del søtere enn aromaen skulle tilsi, men med så små mengder blir det heller ikke for mye. Ettersmaken er god og varig, og glir på mange måter over i en slags saltaktig smak som kanskje har sitt opphav i Florøs salte sjøluft? I så fall kan man lure på hvorfor det ikke er et kraftigere innslag av eksos fra båter, men det får heller være.

Vurdering: I det store og hele gir dette inntrykk av å være et meget godt gjennomtenkt brygg: Alkoholsmaken er skjult, smakene balanserer, osv. Det er i så måte et godt bevis på at tanken teller: Dette er gode saker!

Denne har jeg ventet en stund på å prøve. Jeg så den i hyllen på polet på en sykkeltur, men siden turen ikke var over, ventet jeg med å kjøpe den. Etterpå har jeg sett at den har fått gode anmeldelser, og etterhvert kjøpte jeg til og med en flaske, men av ymse grunner har den stått i kjøleskapet i godt over to uker nå. Nå har jeg dog omsider åpnet den og helt den over i et glass. Etter å ha ventet litt mer for å ta det besnærende og profesjonelle fotografiet, er det på tide å smake.

Den er kanskje litt kald, men duften avslører litt sånn myk og smuldrete lakris, samt noen svisker, og sjokoladedekket toffee. Skum har jeg ikke sett noe til, men fargen lover godt på en mørk høstkveld.

Det første som slår meg er at alkoholsmaken er litt for fremtredende. Det var vel kanskje ikke annet å forvente med 10,4%, men jeg har vitterlig smakt øl med høyere alkoholprosent uten å kjenne antydning til alkoholsmak. Lakrisen kommer sterkt tilbake, og er relativt kraftig bitter. Den minner meg egentlig litt om det pulveret som er i midten på sånne lakrisstenger av og til, men uten sødmen.

Jeg merker at denne ikke bør drikkes rett ut av kjøleskapet, for smaken har endret seg litt etterhvert som den har fått lov til å bli noe varmere. Den har mer utvikling, og går nå gjennom mer vanlige stadier for stout: Lakris, kaffe, sjokolade, noe sviske eller rosin, samt litt toffee.

Vurdering: Dette er en vellaget stout – en stout etter reglene, kan man kanskje si – som absolutt kan anbefales, men den mangler samtidig (og kanskje nettopp derfor) særpreg.