Bryggeri av foreløpig ukjent navn har produsert en wit som har generert snakk i bergens øl-undergrunn. Jeg måtte trekke i noen tråder, men etter et skyggefullt møte med en anonym kontakt i Nygårsdsparken klokken 05 en onsdagskveld har jeg omsider en flaske i min besittelse.

Det var litt for mye sedimenter i flasken, og de var litt for harde og klumpete til at jeg ville ha med alt (det ligger stort sett på bunnen av glasset som store klumper). Jeg fikk med noe, men smaken kan være påvirket av at sedimentet ikke er så godt blandet ut i glasset. Fargen er uklar strågul og den hadde et tykt skum som imidlertid avtok fort. Ølet er helt åpenbart et resultat av lyssky aktiviteter, for det annonserer ikke seg selv gjennom en prangende duft. Det lukter i det hele tatt svært lite av det. Litt sitron, plomme, banan, kanskje litt honning, og til slutt kjeller.

Smaken er intenst syrlig. Den ligger et sted mellom sitron og den magesyreaktige smaken man finner i visse lambicer, og hvis plommen, bananen og honningen finnes i glasset et sted, overdøver syren dem stort sett. Bitterheten holder syren litt i tømmene, og det dukker opp litt maltsødme, men denne kunne vært noe mer definert da det føles litt vandig. Litt honning kunne faktisk gjort seg ganske godt. Det kunne kanskje også løftet frem det hintet av plomme som dukker opp i ettersmaken, hvor den tørre kjellerluften også gjør seg gjeldende, og hvor den for øvrig gjør seg godt. Ellers er ettersmaken fremdeles preget av mye syre, men kjelleren og plommen skaper i det minste litt mer kompleksitet.

Vurdering: Alt i alt en wit med potensiale, men litt vel tung på syren. Den kan fungere greit i en mindre mengde enn 0,5 som et øl man drikker for å friske opp mellom andre, men ikke som noe å drikke store mengder av.

Det menneskelige genet for kreativitet er kjent for å kunne slås på som en følge av luftsmerter og inntak av alkohol. Sannsynligvis har en av delene inntruffet for entreprenørene i Bønes Brygghus, for her har de kjekke karene begått intet mindre enn et kreativt utspill: Samme brygg er gjæret på intet mindre enn to forskjellige typer gjær, mine damer og herrer! Spørsmålet nå er bare om dette har produsert noen som helst forskjell, eller om det hele har kokt vekk i krabbekokeren.

Begge ølene er brygget på samme oppskrift, fra Nøgne Ø. Bryggelig Jul G ble gjæret på den gjæren som skulle i ifølge oppskriften, og X ble gjæret på slurry fra Toms Havrepirat spe­cial christ­mas ed­it­ion. Vi tar for­behold om at korkene kan ha blitt forbyttet så snart de begge var av, så det kan forholde seg motsatt av det som sies.

Fargen er upåklagelig: Sort og deilig, med et tynt, men innbydende skum på toppen. G er noe mer gjennomsiktig enn X og dufter friskt av solbær, men ikke så mye annet. X er generelt svak på aroma, men den har en svak lukt av noe som er likt solbær, bare uten sukker, samt litt kaffe og et meget lite innslag av gammel urin.

På smak er de mer vanskelige å skille: Smaken er generelt såpass kraftig og fyldig at nyansene forsvinner litt. Ettersmaken forhindrer også til en viss grad hurtig kryssreferering. Det er generelt mye av smakene man finner i mørkt øl: Mørk sjokolade, tørr lakris, og en del sødme. G er generelt søtere, og har en mer fruktig ettersmak som samsvarer godt med forskjellen i aroma.

Vurdering: Dette er godt øl. Det finnes ingen åpenbare feil, og det er generelt snilt og fløyelsmykt. Om noe skulle utsettes på det, måtte det være også nettopp dette: Det er kanskje litt for snilt (mer røykmalt neste gang?), samtidig som det anbefales at man er minst to på en 0,5.

Bønes Brygghus slår til igjen, denne gang med en klon av red seal (anmeldelse av denne kommer muligens etterhvert).

Uklar og mørkebrun med et lett skum avslører dette brygget lite om seg selv før man smaker på det: Først etter relativt dype drag med nesen godt nedi glasset avsløres en floral duft med et klart humlepreg og flyktig sødme.

Det hadde sikkert vært en fordel å kunne holde det opp mot det opprinnelige brygget for å sammenligne, men smaken er i utgangspunktet rimelig god. Det er ikke noen smaks­bombe, men ab­solutt for­frisk­ende og mer enn drikk­bart. Det florale preget kommer klart tilbake, og ak­kompagneres et­ter­hvert av en slags toffee­aktig smak. Til slutt glir det hele over i en humlebitterhet som fungerer selv om den er noe overdrevet. Selv om den er langt fra like kraftig, kan den minne om den velkjente AIBØ-bitterheten. Den passer på sett og vis inn, men er likevel såpass påfallende at jeg lurer litt. Det er dog mulig at dette er noe som vil roe seg med modning: Det at ølet er såpass uklart kan tyde på at det trengs noen uker til på flaske.

Vurdering: Et godt brygg som kan inneholde noen positive overraskelser etter mer tid på flaske.

De unge fremadstormende mannebeina i Bønes Brygghus har fremdeles langt igjen før de kan kalles profesjonelle, men til tross for et ujevnt resultat så langt, så er de også veldig gode når de først er gode. Hadde jeg ikke allerede stemt, skulle jeg i dag ha stemt på Bønes Brygghus – for president!

Jeg har smakt både gode og dårlige flasker av denne witen, fra det fullstendig smakløse til helt ok, men denne gangen traff de spikeren på hodet. Det er fullt mulig at dette ølet har godt av å modnes på store flasker, siden de to gode jeg har smakt har vært fra store flasker. Denne, på 0,75, er så langt den største jeg har smakt, men vi vet jo også at det står en 5,0-liters flaske og godgjør seg, så da gleder vi oss.

Beskrivelsen inkluderer for anledningen betraktningene til gjestesmaker Jostein.

Duften avslører en paradoksalt fruktig banan med noe hint av gammelt eple. Fargen er uklar gul, og skummet er konstant tilstedeværende, men ikke tykt.

Smaken er, i motsetning til mange av de andre flaskene med witen, intens. Den slår inn med både banan og en umiskjennelig bitterhet. Den utvikler seg ikke noe særlig, men blir sittende i munnen ganske lenge – selv om dette i all hovedsak gjelder bitterheten.

Vurdering: Alt i alt et godt første forsøk på et hjemmebrygg, men det kan med fordel jobbes med å få en mer konsistent smak på tvers av forskjellige flasker.