Første gang jeg åpnet denne flasken kom det faktisk røyk ut av den. Denne u­avhengige tap­ningen av Ardbeg står som så­dan som et yp­perlig ek­sempel på tra­di­sjo­nen fra Islay med all den røyk man skulle kunne ønske seg.

Det første denne whiskyen avslører er en noe søtladen lukt av litt gammel frukt – kanskje noe man kunne forvente å få med en dæsj sliten krem på siden som ens halvdemente, perifere slektnings forsøk på kaffemat en gang man kanskje kommer litt uanmeldt. Det neste som treffer en er interiøret på den gamle, oransje bilen som alltid har stått utenfor nevnte slektnings hus: En ubestemmelig krysning av mugg, avispapir, våt røyk og setetrekk. Det finnes også snev av svidd elektronikk, lett salt lakris, og vanilje. Lukten blir dog av en eller annen grunn aldri tung eller dominerende, men holder seg heller på den velbalanserte siden.

Smaken begynner å erte tungen allerede før den første dråpe whisky har forlatt glasset, og når den slår inn for fullt er den peppersterk, varm, og fyller munnen fra tungespiss til bakerst i halsen, hvor den umiddelbart gir svake symptomer på forkjølelse. Det hadde for øvrig ikke vært spesielt overraskende om man rent faktisk hadde blitt forkjølet av denne whiskyen, da smaken mest av alt leder en til å se for seg at man ligger på en stein i fjæren på en kjølig, skotsk strand, og tygger på en gammel taustump som, til tross for at den har ligget i havet siden 70-tallet, har en masse tørre trefliser stukket inn på tilfeldige steder. Man kjenner også et snev av den svidde elektronikken, men denne er nå mer rent metallisk, og lakrisen kommer tilbake i en noe mer bitter og tørr variant. Det er også masse av den klassiske krutt- og medisinaktige torvsmaken som karakteriserer så mye av den islayske whiskyen.

Å bare snakke om ettersmak blir egentlig litt feil i dette tilfellet: Her er det snakk om etterfølelse; i tillegg til den milde forkjølelsen er munnen også fylt av den deilige, sviende følelsen av skikkelig god whisky.

Vurdering: Hvis de fremdeles har flere flasker igjen når jeg har tømt denne, kjøper jeg en til. Nydelig!

I motsetning til skottene, har irene i nyere tid ikke vært så glade i torvsmak (peat) på whiskeyen sin, men det finnes et par unntak, og Connemara er ett av dem.

Når det gjelder torv­røykt whisk(e)y kom­mer man ikke unna en sam­men­lig­ning med (stort sett sørsiden av) Islay. Det er en litt annen profil på torv­smaken enn den man kan finne i whis­kyer derfra, men det er ingen grunn til å holde seg unna. Sma­ken min­ner mer om krydder og sedertre med et slags snev av roser enn om Islays salte sjø­vann, tørre rep og svidde el­ek­tro­nikk, og er generelt mye mildere selv om man definitivt kjenner at det har vært torv inne i bildet. Roser, krydder og whiskey høres kanskje ut som om det ville ende opp med konflikt, men smaken balanseres fint.

Lukten preges av tørt tre­virke, torv, og en kjølig fruktig­het, som nesten minner om druer. I tillegg kom­mer det såvidt et lite snev av gam­mel tyggis hvis man kon­sen­tre­rer seg. På farge er den litt blekt gyl­len, noe som burde in­dikere at den er lagret på tid­ligere bourbon­fat.

Hel­hetlig har den en relativt søt­lig smak som ruller over i tre­smak som så ruller over mot en liten chili-spiss for så å gli sak­te over til den kjente sma­ken av for­svin­ne­nde whiskey. Etter­smaken varer sånn midt på treet lenge.

Vurdering: Absolutt verdt å kjøpe.