Bønes Brygghus slår til igjen, denne gang med en klon av red seal (anmeldelse av denne kommer muligens etterhvert).

Uklar og mørkebrun med et lett skum avslører dette brygget lite om seg selv før man smaker på det: Først etter relativt dype drag med nesen godt nedi glasset avsløres en floral duft med et klart humlepreg og flyktig sødme.

Det hadde sikkert vært en fordel å kunne holde det opp mot det opprinnelige brygget for å sammenligne, men smaken er i utgangspunktet rimelig god. Det er ikke noen smaks­bombe, men ab­solutt for­frisk­ende og mer enn drikk­bart. Det florale preget kommer klart tilbake, og ak­kompagneres et­ter­hvert av en slags toffee­aktig smak. Til slutt glir det hele over i en humlebitterhet som fungerer selv om den er noe overdrevet. Selv om den er langt fra like kraftig, kan den minne om den velkjente AIBØ-bitterheten. Den passer på sett og vis inn, men er likevel såpass påfallende at jeg lurer litt. Det er dog mulig at dette er noe som vil roe seg med modning: Det at ølet er såpass uklart kan tyde på at det trengs noen uker til på flaske.

Vurdering: Et godt brygg som kan inneholde noen positive overraskelser etter mer tid på flaske.

Man ser det for seg: Noen bemerker at en eller annen øl har såpass mye kaffesmak at det like godt kunne være kaffe i den. I can't believe it's not coffee, lizm, lolz! Det er kan­skje en god nok idé i utgangs­punktet, men veien til helvete og alt det der…

Svart som kaffe, såpass mye stemmer, men både skum og aroma avslører at det er noe annet. Problemet er at aromaen, i det minste, ikke akkurat hinter om at det er noen øl heller. Man ledes derimot til å tro at man har stukket nesen ned i et askebeger som har stått ute i regnet i tre døgn: Det luker våt, gammel tobakk.

Smaken domineres også fullstendig av tobakken som nå følges av en nærmest kvalmende sødme. På slutten kommer det riktignok litt kaffe, men innen man kommer så langt har man allerede begynt å bevege seg mot vasken for å helle ut ølen. Jeg har ofte lurt på hvordan uteliggerne orker å sutte på gamle sneiper som de finner på bakken… jeg lurer fremdeles, men hvis det smaker noenlunde slik som dette, så er det utelukkende nikotinsug som driver dem.

Vurdering: Anbefales absolutt ikke. Det kan være at garvede røykere kan finne noe i dette ølet hvis ikke røyken allerede har ødelagt smaksløkene deres fullstendig, da.

Denne har jeg ventet en stund på å prøve. Jeg så den i hyllen på polet på en sykkeltur, men siden turen ikke var over, ventet jeg med å kjøpe den. Etterpå har jeg sett at den har fått gode anmeldelser, og etterhvert kjøpte jeg til og med en flaske, men av ymse grunner har den stått i kjøleskapet i godt over to uker nå. Nå har jeg dog omsider åpnet den og helt den over i et glass. Etter å ha ventet litt mer for å ta det besnærende og profesjonelle fotografiet, er det på tide å smake.

Den er kanskje litt kald, men duften avslører litt sånn myk og smuldrete lakris, samt noen svisker, og sjokoladedekket toffee. Skum har jeg ikke sett noe til, men fargen lover godt på en mørk høstkveld.

Det første som slår meg er at alkoholsmaken er litt for fremtredende. Det var vel kanskje ikke annet å forvente med 10,4%, men jeg har vitterlig smakt øl med høyere alkoholprosent uten å kjenne antydning til alkoholsmak. Lakrisen kommer sterkt tilbake, og er relativt kraftig bitter. Den minner meg egentlig litt om det pulveret som er i midten på sånne lakrisstenger av og til, men uten sødmen.

Jeg merker at denne ikke bør drikkes rett ut av kjøleskapet, for smaken har endret seg litt etterhvert som den har fått lov til å bli noe varmere. Den har mer utvikling, og går nå gjennom mer vanlige stadier for stout: Lakris, kaffe, sjokolade, noe sviske eller rosin, samt litt toffee.

Vurdering: Dette er en vellaget stout – en stout etter reglene, kan man kanskje si – som absolutt kan anbefales, men den mangler samtidig (og kanskje nettopp derfor) særpreg.

Lervig Aktiebryggeri ble startet som en reaksjon på at Ringnes kjøpte og la ned Tou Bryggeri. Hvorvidt det var et lokalt engasjement for øl både som kultur og som nytelsesmiddel som gjorde utslaget, eller om det rett og slett er såpass banalt som Lervig selv hevder på egne sider (en kom­bi­na­sjon av fag­foreningen ved bryg­geriet og noen ute­steder i nærheten) vites ikke, men resultatet er like fullt verdt å teste ut.

Dette er en pale ale, men alt ved det får meg til å tenke pils! Nå er ikke avstanden enorm, men det slo meg likevel, og det sier kanskje noe. Aromaen er – unnskyld uttrykket – spennende. Den har noe rått ved seg, som minner om å tygge på humlepellets. Skummet er svakt, men til stede, og fargen er… kanskje litt mørkere enn hvilkensomhelstpils, men ikke mye. Det er faen meg til og med noe med måten boblene stiger opp på som minner meg om pils. Er det kanskje glasset som gjør det?

Smaken bringer den rå humlesmaken videre, og det er absolutt ikke negativt. Det motvirker nemlig synsinntrykket, som mest leder tankene mot den til tider vasne og oversøte kornsmaken man finner i mange pils. Likevel er det noe ved denne smaken som ikke sitter helt. Det smaker som den plasten man ofte finner i sånne billige plastbokser fra Clas Ohlson. Smaksutviklingen er grei, fra en fyldig og fruktig ølsmak med humlebitterheten midt inni et sted, til en mer ren bitterhet som ikke blir overveldende på noe som helst tidspunkt. På et eller annet tidspunkt skjer det også noe som gjør at jeg lurer på om jeg har fått vademecum i munnen, men det trenger jo ikke å være negativt; jeg føler meg nesten litt forfrisket.

Vurdering: Dette er et ganske så drikkbart øl, som kan være et godt alternativ til en IPA når man ønsker seg noe bittert som likevel ikke skal slå deg i bakken.

De unge fremadstormende mannebeina i Bønes Brygghus har fremdeles langt igjen før de kan kalles profesjonelle, men til tross for et ujevnt resultat så langt, så er de også veldig gode når de først er gode. Hadde jeg ikke allerede stemt, skulle jeg i dag ha stemt på Bønes Brygghus – for president!

Jeg har smakt både gode og dårlige flasker av denne witen, fra det fullstendig smakløse til helt ok, men denne gangen traff de spikeren på hodet. Det er fullt mulig at dette ølet har godt av å modnes på store flasker, siden de to gode jeg har smakt har vært fra store flasker. Denne, på 0,75, er så langt den største jeg har smakt, men vi vet jo også at det står en 5,0-liters flaske og godgjør seg, så da gleder vi oss.

Beskrivelsen inkluderer for anledningen betraktningene til gjestesmaker Jostein.

Duften avslører en paradoksalt fruktig banan med noe hint av gammelt eple. Fargen er uklar gul, og skummet er konstant tilstedeværende, men ikke tykt.

Smaken er, i motsetning til mange av de andre flaskene med witen, intens. Den slår inn med både banan og en umiskjennelig bitterhet. Den utvikler seg ikke noe særlig, men blir sittende i munnen ganske lenge – selv om dette i all hovedsak gjelder bitterheten.

Vurdering: Alt i alt et godt første forsøk på et hjemmebrygg, men det kan med fordel jobbes med å få en mer konsistent smak på tvers av forskjellige flasker.