De unge fremadstormende mannebeina i Bønes Brygghus har fremdeles langt igjen før de kan kalles profesjonelle, men til tross for et ujevnt resultat så langt, så er de også veldig gode når de først er gode. Hadde jeg ikke allerede stemt, skulle jeg i dag ha stemt på Bønes Brygghus – for president!

Jeg har smakt både gode og dårlige flasker av denne witen, fra det fullstendig smakløse til helt ok, men denne gangen traff de spikeren på hodet. Det er fullt mulig at dette ølet har godt av å modnes på store flasker, siden de to gode jeg har smakt har vært fra store flasker. Denne, på 0,75, er så langt den største jeg har smakt, men vi vet jo også at det står en 5,0-liters flaske og godgjør seg, så da gleder vi oss.

Beskrivelsen inkluderer for anledningen betraktningene til gjestesmaker Jostein.

Duften avslører en paradoksalt fruktig banan med noe hint av gammelt eple. Fargen er uklar gul, og skummet er konstant tilstedeværende, men ikke tykt.

Smaken er, i motsetning til mange av de andre flaskene med witen, intens. Den slår inn med både banan og en umiskjennelig bitterhet. Den utvikler seg ikke noe særlig, men blir sittende i munnen ganske lenge – selv om dette i all hovedsak gjelder bitterheten.

Vurdering: Alt i alt et godt første forsøk på et hjemmebrygg, men det kan med fordel jobbes med å få en mer konsistent smak på tvers av forskjellige flasker.

Når et øl kalles hesjeøl, forventer man et brygg som kunne forfriske en litt røslig kar som med lett solbrente kinn ser djervt opp mot en tom himmel. Bak ham skimtes en frodig åker og flere arbeidere som alle blander sitt blod med jorden, vel vitende om at alt er til god nytte. Man kunne si at det er et propagandabilde som har blitt brukt med like stort hell av både kapitalister, sosialister og fascister, men det ville implisert at det er noen reell forskjell mellom disse. Like fullt, dette ølet tillater en å gripes av noe som må være analogt til ostalgie.

Minner om te på både farge og gjennomsiktighet; halvmørk, gyllen med litt tåke. Lite skum. Lukten er frisk, syrlig og floral med et hint av røyk og sitrus.

Smaken er kraftig, med mye røyk og en munnfølelse av tørr lakris. Sødmen og syrligheten leder tankene hen mot smaker fra Slogen, og man får igjen lyst til å finne nærmeste ansamling tørket høy for å smake en liten bit.

Vurdering: Ølet innfrir absolutt forventningene, og man forfriskes selv uten å ha vært utsatt for en spesielt strabasiøs dag. Et godt og rent øl som anbefales.

Kinn bryggeri holder til i Florø, og dette har stort sett betydd at dersom man ville ha tak i øl fra dette bryggeriet, så måtte man kjøre opp i nærområdet. Dette har heldigvis endret seg etter at de begynte å produsere øl til polet også, så nå har man ikke lenger noen grunn til å dra til Florø. Problemet er bare at selv om det vanligvis er slik at det som er på polet er bedre saker, så er ikke butikkølutvalget til å kimse av heller. Denne ble følgelig kjøpt etter en sykkeltur fra Bergen til Førde hvor landets eneste gjenværende ølutsalg (med andre ord kan man ikke kjøpe øl i butikkene i Førde) ligger.

Den lukter friskt og syrlig med toner av blomster og sommerdager. Skummet er fint og tykt, og holder seg rimelig godt. Det bidro til og med på et tidspunkt med den deilige følelsen av et riktig tappet øl – når man ikke engang merker at skummet berører huden – til tross fra at det er langt fra riktig tappet.

På smak har det en ganske god balanse mellom den søtlige, florale smaken og en klar og sterk humlebitterhet. I tillegg har den en smak av såpe, og noe som bringer tankene til tesmaken fra Iki Beer. Ettersmaken er svak og luftig, men likevel til stede en liten stund.

Det kan ellers bemerkes at det burde ha ringt en bjelle i hodet til noen et sted når flaskestørrelsen skulle bestemmes: Alt ølet kommer på 0,75-flasker, og selv om det ikke gjør noe med et hveteøl, så er det stort sett umulig å ikke få med gjærrester når man skal helle over, og må gå fra glass til glass.

Vurdering: Verdt å skaffe seg noen flasker hvis man er på et sted som selger det.

Mer Wittgensteiniansk øl. Bryggeriet kaller seg The dark beer specialist, og de brygger bare mørke øl. Å være spesialist i den forstand at man har et snevert fokus gir dog ikke noen garanti for at man er spesielt god til det man gjør.

I motsetning til den forrige ølen jeg testet fra dette bryggeriet, kom det mye skum på denne. Skummet holdt seg dog ikke spesielt mye lenger enn tiden det tar å ta et bilde, men fargen på ølet er i det minste tilnærmet svart, og lukten som kom rett etter at jeg åpnet flasken var ganske innbydende med en rik lakrisaroma. Problemet er at også denne første lokkeduft forsvant relativt fort. Jeg tror egentlig at ølen er litt for kald akkurat nå, men det skjedde ikke noe spesielt med den forrige etterhvert som den ble mer temperert, og jeg mistenker at det er samme historien med denne.

Til å være et bryggeri som har tatt navn etter en tvetydig figur lager de bemerkelsesverdig endimensjonale øl: Her smaker det mest lakris, men også litt kaffe og sjokolade – ikke akkurat det mest radikale man kan gjøre med en lakrissmak. Det forekommer meg at det såvidt finnes noe som må beskrives som frukttoffee et eller annet sted her, men den kommentaren på tas med forbehold om at jeg, såvidt jeg vet, aldri har smakt frukttoffee.

Ettersmaken forsvinner også her ganske fort, men drar i det minste med seg litt mørk sjokolade. Likevel blir man sittende med en følelse av at det er for lite og for kort til at man virkelig har tid til å nyte ølet.

Vurdering: Igjen blir vurderingen at det er et helt greit øl. Det finnes mange andre som gjør dette like bra eller bedre, og mange som gjør det dårligere, og sånn sett er det jo ikke et dårlig øl – det er vel bare skuffelsen som følger fra et uoppfylt ønske om at man skulle oppleve navnevalgets stamtavle som en forpliktelse heller enn noe som ender opp med å bli urelatert til bryggene.

Når man ser en øl fra et bryggeri og tenker Wittgenstein! er det alltids verdt å prøve en flaske eller to. Duck-Rabbit er en figur som kan ses enten som kanin eller som hare, men ikke begge deler samtidig, og den figurerer mot slutten av Ludwig Wittgensteins Filosofiske Undersøkelser. Spørsmålet nå er om dette er en øl med samme kvaliteter som figuren, eller om man ender opp med å bare ha fått ølen forevist, og aldri smaker annet enn hare i den.

Det ble nesten ikke noe skum her, og fargen er en slags mørk kobber. Lukten er en slags tørr, floral lakris, samt litt sirups­aktig sødme, og det er ikke stort mer man får i smaken, men nå sammen med en litt metallisk søtsmak som jeg mener man ofte finner i brown ales.

Det er lett syrlig med en relativt kort ettersmak som ganske raskt svinner hen til en følelse av lakris på tungen.

Vurdering: Et helt greit øl