Inntullet i rødt papir inni en merkelig trekantet innpakning full av keitete og feilstavet engelsk ligger det en bitteliten flaske full av et brygg hvis andre utgave er et av de beste ølene jeg har smakt. Hukommelsen tillater ikke å sammenligne direkte, men siden jeg fremdeles har en flaske av nummer to takket være Eivind, og siden denne utgaven fremdeles er tilgjengelig på polet, regner jeg med å få det til senere. For øyeblikket får det holde med denne.

Allerede fra det øyeblikk korken spretter opp treffer en søtlig duft av tørket frukt nesen. Den går innom det meste, men klarest er svisker, dadler og rosiner. Brygget renner blankt og ugjennomsiktig ned i glasset hvor det utsondrer et tynt, delikat skum.

I glasset er ikke den tørkede frukten like fremtredende. Det er fremdeles noe søtlig her, men nå er det et sterkere innslag av lakris, krydder og melk. Man merker at det er høy alkoholprosent, men det overdøver ikke de andre duftene.

Så fort det treffer tungen brer det seg en intens smak som dytter alle smaksløkene i høygir: Her er det syre, sødme, bitterhet, salt, og antageligvis både umami og det meste annet man kan finne på – ja, det er nesten så tungen blir litt nummen, som om det er sichuanpepper i det. Det er strengt tatt på grensen til for mye smak, sånn at jeg til tider frykter at nyansene og aromaene forsvinner litt. Jeg plukker opp sjokolade, lakris, kaffe, melk, mer sjokolade, litt ekstra søt tørket frukt, men det er vanskelig å skille dem fra hverandre og gripe fatt i en enkelt smak.

Den er rimelig intenst bitter til en slik øl å være, men bitterheten fungerer fint gjennom hele smaksforløpet: Den er god og balansert, flyter fint sammen med lakrisen og kaffen.

Ettersmaken er så nært evigvarende som man kommer: Her kan man ta en liten slurk i ny og ne og likevel føle det som om man drikker kontinuerlig. Den har også en god progresjon hvor den avtagende intensiteten ikke gir assosiasjoner til uttynnede versjoner av smakene i ølet, slik visse portviner kan gjøre.

Vurdering: Dette ølet river deg opp og drar deg med etter håret nedover veien. Det har bestemt seg for hvor Vi skal, og du har ikke noe du skulle ha sagt. Det gjør imidlertid ikke så veldig mye, for det hele skjer med en sånn intensitet at man slipper å raspe opp ræven på underlaget.

Bryggeri av foreløpig ukjent navn har produsert en wit som har generert snakk i bergens øl-undergrunn. Jeg måtte trekke i noen tråder, men etter et skyggefullt møte med en anonym kontakt i Nygårsdsparken klokken 05 en onsdagskveld har jeg omsider en flaske i min besittelse.

Det var litt for mye sedimenter i flasken, og de var litt for harde og klumpete til at jeg ville ha med alt (det ligger stort sett på bunnen av glasset som store klumper). Jeg fikk med noe, men smaken kan være påvirket av at sedimentet ikke er så godt blandet ut i glasset. Fargen er uklar strågul og den hadde et tykt skum som imidlertid avtok fort. Ølet er helt åpenbart et resultat av lyssky aktiviteter, for det annonserer ikke seg selv gjennom en prangende duft. Det lukter i det hele tatt svært lite av det. Litt sitron, plomme, banan, kanskje litt honning, og til slutt kjeller.

Smaken er intenst syrlig. Den ligger et sted mellom sitron og den magesyreaktige smaken man finner i visse lambicer, og hvis plommen, bananen og honningen finnes i glasset et sted, overdøver syren dem stort sett. Bitterheten holder syren litt i tømmene, og det dukker opp litt maltsødme, men denne kunne vært noe mer definert da det føles litt vandig. Litt honning kunne faktisk gjort seg ganske godt. Det kunne kanskje også løftet frem det hintet av plomme som dukker opp i ettersmaken, hvor den tørre kjellerluften også gjør seg gjeldende, og hvor den for øvrig gjør seg godt. Ellers er ettersmaken fremdeles preget av mye syre, men kjelleren og plommen skaper i det minste litt mer kompleksitet.

Vurdering: Alt i alt en wit med potensiale, men litt vel tung på syren. Den kan fungere greit i en mindre mengde enn 0,5 som et øl man drikker for å friske opp mellom andre, men ikke som noe å drikke store mengder av.

Nå var det plutselig så lenge siden jeg hadde vært på polet at jeg merket at det var veldig mye nytt der. Nytt for meg, i det minste. Så jeg gjorde det eneste anstendige på en mandag og konstituerte en midlertidig komité med myndighet til å smake på og bedømme øl. Notater ble tatt – noen mer utfyllende, andre mer stikkordspreget – og Komitéen landet på følgende vedtak:

Alesmith nut brown

Mørk brun på farge. Lukter karamell og litt røyk. Smaker sterkere av røyk, men også mye vann/lite substans. Karamell uten sukker. Behagelig og lettdrikkelig, men ikke så mye å hverken løpe etter eller løpe fra.

Alesmith ipa

Oransj. Lukter… Humle. Dvask humle. Smaker humle. Søt humle. Grei humlebitterhet. Igjen, ikke noe galt, men heller ikke så mye å løpe mann av huse etter. Ølet tar ingen sjanser, og gjør heller ikke det den prøver på såpass bra at det blir direkte godt.

Ægir lindisfarne scotch ale

Mørk brun. Duften begynner med en slags brent låve, samt en litt rå kjeller, noe som ligner litt på den vi har på hytten. Det er også innslag av kumøkk her, men på en måte som ikke umiddelbart får en til å ville helle den ut; interessant kumøkk.

Det første som skjer med tungen er en kraftig sødme og en fruktig kullsyre. Deretter følger kuruken med, men nå er det den som er brent. Igjen er ikke kuruken direkte negativ, men den bidrar sammen med sødmen til at ølet blir litt kvalmende; man orker ikke en hel flaske alene, og vi merker det er bra at vi er tre. Ettersmaken preges av en slags sødme som kunne stammet fra en råtten fersken i honninglake. Det kommer også inn et lite innslag av kull.

Dette er ikke et så dårlig øl som beskrivelsen kan gi inntrykk av. Smakene gir visse assosiasjoner, men på samme måte som urinsmaken i orange blossom er den ikke rent negativ. Kjøp gjerne en flaske, men del den på minst tre.

Hornbeer Caribbean Rumstout

Svart, svart, svart. Sykelig Lovecraft-skum. Lukter kaldt, jord og karamell. Tørr lakris. Bitter sødme, mest på den bitre siden. Fremdeles tørr lakris. Tørr bitterhet. Litt snerp. Ikke så godt som navnet tilsier, ei heller særlig spesielt. Ikke mye rom å oppspore her. Etterlater bare en tom sødme og tørr lakris.

Ægir ævenue collaboration saison

Lys, strågul. Frisk, blomstrete sitrusgodteri, på grensen til en wit, muligens noe bitter kamille. Smaken gir en frisk og syrlig øl med banantoner, men ellers er det ikke så mye å si om det. Det er ikke en veldig spesiell smaksopplevelse, men helt greit. Kan passe godt inn som leskedrikk på en sommerdag.

Grainstorm black rye ipa

Mørkt og med et deilig skum. Det møter deg med en deilig floral duft av duggfrisk eng. Dypere i duften finner man vaniljeiskrem, tørket frukt og plast.

Smaken annonserer seg selv med stor fylde allerede fra første sekund. Noe av det gir inntrykk av en slags absurd frokostblanding hvor noen har helt sukker og fløte på en brent eng. Vaniljen er ikke like fremtredende i smaken, men her trer en karamellsmak inn. Ettersmaken er tørr lakris som sitter i ganske lenge.

Dette er et ganske så godt øl som kan anbefales, men siden det er en 0,75-flaske kan det igjen være en fordel å være flere.

Haandbryggeriet belgisk pale ale

Oransjegul. Greit skum. Det er som om det ligger en sitron i glasset, en sitron som ligger i en flaske tonic water. Pez sitron uten sødmen. Smaken er fyldig og fremdeles preget av mye sitron. Fin og balansert bitterhet. Ikke så mye annet å si, men det som er der er såpass godt gjennomført at dette er vel verdt å kjøpe.

Hornbeer funky monk

Grumsete mørkeoransj. Godteri, urinmaomam. Pære og pepper, eple, noe banankaramell. Smaken bærer en banan. Mild bitterhet og avstemt tørrhet. Søt ettersmak. Kanskje litt røyk, litt kull.

Ægir skumring dubbel

Mørk brun. Lukter korn. Mørkt korn. Vått korn. Smaker søtt korn og egentlig ikke så mye annet. Mesk. Helt greit øl, balansert. Kan kjøpes.

Hoegaarden wit blanche

Ikke nytt, men tatt med fordi det ene komitémedlemmet ville ha noe friskt. Banan. Hvete, sitron. Sitrongress. Noe rent korn. Frisk kullsyre. Sitter en stund.

Vurdering: Ugh. Husk å sjekke alkoholprosenten ved innkjøp neste gang.

§1: Et filosofisk problem har formen jeg kan ikke orientere meg.¹ På samme måte kan vi si at bryggerens problem har formen jeg trenger mer øl!

§2: De klare og enkle væsker er ikke forstadier til et fremtidig uklart brygg, – de første tilnærminger så å si, u­ten hen­syn til lys­bry­tning­s­in­dek­ser og luft­mot­stand. Den­ne væ­sken opp­trer sna­rere som et uklart objekt som kaster et strå­gult lys over for­hol­dene i rom­met, uten hin­drende sk­um.

§3: Det vitner om en grunnleggende frisk og sitruspreget aroma hvis jeg i øyeblikket er tilbøyelig til å stikke nesen ned i glasset, for å komme til klarhet over fornemmelsen av duft som filosofisk problem. Det vitner også om te.

§4: Ville en person kunne skjønne ordet sitron hvis han aldri har følt sitron? – Er det erfaringen av sitron i duften som skal opplyse meg om det er slik eller ikke? – Og når vi sier man kan ikke forestille seg sitron eller sødmefylt appelsinskall med mindre man en gang har følt dem, – hvordan vet vi det? Hvordan er det mulig å avgjøre om det er sant?

§5: Jeg smaker på den alkoholholdige drikken, følger med ytterste spenning hvordan ilden kryper fremover og nærmer seg det eksplosive stoffet. Kanskje tenker jeg overhodet ingenting, eller tenker en mengde løsrevne tanker – eller jeg tenker at sitrusen kommer tilbake i form av de gamle, gule sitrondropsene som kanskje eller kanskje ikke har mint i seg. Kanskje tenker jeg at tesmaken også kommer tilbake.

§6: Forestillingen om det uhåndgripelige ved ens erfaring av en balansert humle når man skal anslå smaken, er av største be­ty­dn­ing. Hvorfor u­hånd­gri­pe­lig? San­nelig om jeg vet.

1: Ludwig Wittgenstein, Filosofiske undersøkelser §123.

Vurdering: §7: Alt jeg vet er at dette var godt. I motsetning til forrige forsøk på wit er det klart og godt og ypperlig for de sommerlige dagers tidlige og sene kvelder.

Nok et øl fra underdogene som vi elsker å hate: Bønes Brygghus! Denne gangen er det Tom som har laget ØL, men har han lykkes?

Det skulle være en amber, og det er det òg! Delikat og mildt ugjennomsiktig farge. Det man ser på bildet er riktignok litt nedi glasset – begynnelsen ble inntatt til en slags hjemmelaget curry som muligens preger smaksbildet noe fremdeles – men skummengden er ganske lik som den var fra begynnelsen av. Ganske lite, altså.

Duften er rimelig svak, men minner litt om en slags smørtoffee med noe frisk sitrus i. På tungen er den fløyelsmyk og… profesjonell. Brygget fyller munnhulen og legger seg som et koselig teppe rundt tungen. En rund, varm smak av toffee som holdes i tømmene av en syrlig friskhet som gjør akkurat nok ut av seg. Dette er kanskje den mest balanserte kullsyren i et BB-brygg noensinne: Den kompletterer kosefølelsen ved å ikke være for aggressiv samtidig som den antageligvis bidrar til den syrlige friskheten.

Vurdering: Det kan ikke egentlig anbefales til curry, da det druknet litt, men det er ellers et veldig godt og anvendelig øl som kan passe ypperlig til sommeren.