Med hilsen fra en venn i Tyskland kommer dette som man på alle måter må kunne kalle en kuriositet: En liten sylteagurk, sovende ifølge teksten, i en flaske med 30% sprit. Spennende.

Når man bare ser på drikken – blank, men med et svakt grønnskjær – kan man fort begynne å lure på hvilket hull de dro denne idéen ut av. Ifølge han som kom med den er det en «lokal spesialitet,» men når jeg ser på brenneriets hjemmesider så dukker den ikke engang opp på listen over produkter. Det ligger noen agurker der, men etter hva jeg klarer å skjønne dreier det seg om kräuterlikör i morsom innpakning: Der Partygag für gute Laune. Die besondere "Gurke". Man skulle tro at et brenneri som tydeligvis er spesielt opptatt av agurker, og som ellers skryter av både marsipan- og cappucinolikør ville bruke mer tid på å fremheve sin lokale spesialitet? Nuvel. Til duften!

Det første som slår meg når jeg stikker nesen ned i glasset er at dette lukter nøyaktig som industriell Thousand Island; av en eller annen grunn lukter det, i tillegg til agurk, fett av brygget! Etter å ha fått summet meg litt merker jeg at det også lukter svakt av trevirke på tross av at produktet ikke akkurat gir inntrykk av å ha vært lagret på noe som helst tidspunkt. Utenom det: sprit.

Når det kommer til smaken… først kan vi nevne at det er et produkt fra… nei, jeg prøver bare å finne flere andre ting å skrive om produktet for å utsette den første smakingen, men det må vel bare gjøres på et eller annet tidspunkt.

Det kommer snart, jeg må bare…

Nå har jeg i det minste et glass appelsinjuice klart. Det kan også sies at det ikke akkurat hjelper at dette er den varmeste dagen så langt i år, men nå får det være nok utsettelser. Skål, mine damer og herrer – skål!

…

Ikke så ille som jeg hadde trodd. I all hovedsak som å drikke thousand island med sprit i. Ingen smaksutvikling, bare en uggen smak som klistrer seg til hele munnen sammen med en vag stikking på tungen. Gjenstridig smak. Juicen får den ikke vekk. Ææææ!

Vurdering: Ææææææ!!!

Naturally flavored ale. Slik står det skrevet, og slik skal det være. The most imaginative beers are our crusade. Slik har de sagt det, og da de sa det, puttet de likesågodt honning, rosiner, og rosmarin i ølet. Det står også we believe we are all in this together, men det får smakingen avgjøre:

Ølet er svart som det svarteste helvete, og skummet holder seg fint på toppen. Aromaen er ikke så spesiell som man skulle tro eller frykte, og legger seg fint et sted mellom helt vanlig mørkt øl og en form for juleøl: Her er det svisker, lakris, brunt sukker, melk og toffee. Et sted på veien sniker det seg inn et mikroskopisk innslag av krydder som jeg antar er rosmarinen, men det minner ikke så veldig mye om rosmarin likevel.

Smaken begynner rimelig avmålt og ubestemmelig i et slags melkelandskap, men slår etter bare et kort øyeblikk til med brunt/brent sukker og toffee og et hint av blåbær og sprit på slutten. Melken ligger ved siden av hele tiden og kjæler med tungen på en måte som bringer frem Tvileren Thomas, altså som en ikke uten videre positiv bismak. Rosmarinen er mye klarere her, men spiller fremdeles bare en birolle i det overordnede bildet. Rosinene konverteres antageligvis til sviskesmak i et øl, og honningen gjør ikke stort mer utav seg enn at det er søtt samtidig som man merker at det ikke er sukker de har hatt i.

Vurdering: Det er ikke et øl man kan drikke mye av, både fordi det er 10% og fordi det er rimelig smakssterkt, samt at det blir litt spritsmak på det når det er varmt, så i og med at en flaske er på 0,75, anbefales det minst to, helst tre, på den. Det er imidlertid rimelig godt sånn ellers, og anbefales.

Sigtuna brygghus er visstnok et slags hobbyprosjekt som ble litt mer enn som så om man skal tro nettsidene deres. Utenom det vet jeg ingenting annet enn at det må smakes!

Det er null skum her, men det kan i det minste slås fast at det ikke er løgn at dette er et red ale: Det er nesten som litt gjennomsiktig rødvin. Gjennom min noe tette nese kommer det generelt ikke så mye lukt for tiden, men her merker jeg en fin, mørk maltaroma, blandet med både fersk og tørket flora – blomster og tørre halmstrå, og kanskje et snev av ved.

Smaken viderefører aromaen, og er meget fyldig og god. Den er dessuten så klokkeklar at man får et inntrykk av at bryggeren har visst hvor han ville, og at han har hatt den kunnskapen som skal til for å få det til: Her er det fint lite av tangentielle smaker og Proust kan ta seg en bolle (eller en madeleine); noen ganger er det beste at man ikke bringes andre steder, slik at man heller kan fokusere på her og nå, smaken som fyller ganen uten distraksjoner.

Vurdering: Ølet er både lettdrikkelig og ypperlig til å nytes i små slurker; man kan like gjerne drikke en sekspakning av dette som man kan drikke bare én flaske, og forskjellen er utelukkende hvor full man blir.

Kinn feirer seg selv med en foreign extra double imperial russian export stout porter. Som for å understreke det spesielle med brygget, kommer det på så små flasker som mulig (0,25 versus Kinns sedvanlige 0,75), så da er vel bare spørsmålet om smått er godt.

Allerede fra korken sprettes, treffes nesen av en sjokoladeduft som varsler godt. Ut av flasken kommer en klar, svart og skumløs væske som bare fortsetter å slippe løs aroma på sin vei ned i glasset. Her er det sjokolade, solbær, alkohol, og lakris i store mengder.

Smaken er meget fyldig, og noe fettete, og det er fortsatt store innslag av alle notene fra aromaen. Alkoholen er riktignok ikke like fremtredende som aromaen hinter om, og som man kanskje kunne frykte med 10% alkohol, men det er jo ikke noe problem i det hele tatt! Den er en del søtere enn aromaen skulle tilsi, men med så små mengder blir det heller ikke for mye. Ettersmaken er god og varig, og glir på mange måter over i en slags saltaktig smak som kanskje har sitt opphav i Florøs salte sjøluft? I så fall kan man lure på hvorfor det ikke er et kraftigere innslag av eksos fra båter, men det får heller være.

Vurdering: I det store og hele gir dette inntrykk av å være et meget godt gjennomtenkt brygg: Alkoholsmaken er skjult, smakene balanserer, osv. Det er i så måte et godt bevis på at tanken teller: Dette er gode saker!

Det menneskelige genet for kreativitet er kjent for å kunne slås på som en følge av luftsmerter og inntak av alkohol. Sannsynligvis har en av delene inntruffet for entreprenørene i Bønes Brygghus, for her har de kjekke karene begått intet mindre enn et kreativt utspill: Samme brygg er gjæret på intet mindre enn to forskjellige typer gjær, mine damer og herrer! Spørsmålet nå er bare om dette har produsert noen som helst forskjell, eller om det hele har kokt vekk i krabbekokeren.

Begge ølene er brygget på samme oppskrift, fra Nøgne Ø. Bryggelig Jul G ble gjæret på den gjæren som skulle i ifølge oppskriften, og X ble gjæret på slurry fra Toms Havrepirat spe­cial christ­mas ed­it­ion. Vi tar for­behold om at korkene kan ha blitt forbyttet så snart de begge var av, så det kan forholde seg motsatt av det som sies.

Fargen er upåklagelig: Sort og deilig, med et tynt, men innbydende skum på toppen. G er noe mer gjennomsiktig enn X og dufter friskt av solbær, men ikke så mye annet. X er generelt svak på aroma, men den har en svak lukt av noe som er likt solbær, bare uten sukker, samt litt kaffe og et meget lite innslag av gammel urin.

På smak er de mer vanskelige å skille: Smaken er generelt såpass kraftig og fyldig at nyansene forsvinner litt. Ettersmaken forhindrer også til en viss grad hurtig kryssreferering. Det er generelt mye av smakene man finner i mørkt øl: Mørk sjokolade, tørr lakris, og en del sødme. G er generelt søtere, og har en mer fruktig ettersmak som samsvarer godt med forskjellen i aroma.

Vurdering: Dette er godt øl. Det finnes ingen åpenbare feil, og det er generelt snilt og fløyelsmykt. Om noe skulle utsettes på det, måtte det være også nettopp dette: Det er kanskje litt for snilt (mer røykmalt neste gang?), samtidig som det anbefales at man er minst to på en 0,5.