Kritikk av den rene smak

Connemara Single Malt

Hvis man ser godt etter, ser man kanten på en boks med lakrispiper i bakgrunnen.

I motsetning til skottene, har irene i nyere tid ikke vært så glade i torvsmak (peat) på whiskeyen sin, men det finnes et par unntak, og Connemara er ett av dem.

Når det gjelder torv­røykt whisk(e)y kom­mer man ikke unna en sam­men­lig­ning med (stort sett sørsiden av) Islay. Det er en litt annen profil på torv­smaken enn den man kan finne i whis­kyer derfra, men det er ingen grunn til å holde seg unna. Sma­ken min­ner mer om krydder og sedertre med et slags snev av roser enn om Islays salte sjø­vann, tørre rep og svidde el­ek­tro­nikk, og er generelt mye mildere selv om man definitivt kjenner at det har vært torv inne i bildet. Roser, krydder og whiskey høres kanskje ut som om det ville ende opp med konflikt, men smaken balanseres fint.

Lukten preges av tørt tre­virke, torv, og en kjølig fruktig­het, som nesten minner om druer. I tillegg kom­mer det såvidt et lite snev av gam­mel tyggis hvis man kon­sen­tre­rer seg. På farge er den litt blekt gyl­len, noe som burde in­dikere at den er lagret på tid­ligere bourbon­fat.

Hel­hetlig har den en relativt søt­lig smak som ruller over i tre­smak som så ruller over mot en liten chili-spiss for så å gli sak­te over til den kjente sma­ken av for­svin­ne­nde whiskey. Etter­smaken varer sånn midt på treet lenge.

Vurdering: Absolutt verdt å kjøpe.